Ragnhilds TilstedeVærelse

Fru Nestun kunne sitte i hjørnet av det beige rommet, i en behagelig stol med fotskammel til.
En hvitmalt trestol av den smarte sorten, trukket om i et trekk av retro-farger og mønster som tar de rett tilbake i denne stemningen som kunne føles i i det filosofiske.

Hun kunne sitte i hjørnet i samme rom, lese Kjærlighetens tre porter, mens hun kunne fundere på hvorfor hun aldri tenkte tanken på å bli psykolog. I det samme som tanken vurderes, skjønner hun at ofte ender hun opp med å prate mer enn å lytte, og lytting er nok en veldig god egenskap. Hun liker barndomsvenninna som konverserer mer enn henne når de treffes, og som gir henne en mulighet til å være en god lytter. Som sier at hun er god å prate med. Det gir henne glimt for øyet. Om barndom og om nåtid og om framtid og om livets veier og porter. Slik som kjærlighetens porter; hun skal lese seg til hvorfor det bare finnes tre porter i følge denne boken. Personlig tror Fru Nestun det finnes flere. Kjærlighetens uendelige porter.

Der hun sitter en dag som ikke er nåtid, har hun på seg en kjole med sommerfarger som har brede stropper og store knapper over brystene, de som er frodigere enn vanlig. Selve mennesket er frodigere enn vanlig, hun er med barn. Hun bærer på deres sønn. Han er snart klar for ankomst og hun nyter å sitte i hjørnet med intet annet enn ro i boligen. Hun leser, sønnen forbereder seg for verden imens han sparker og trener seg til å bli turner.
Mannen fordyper seg på arbeidspulten, på en moderne datamaskin. Så moderne er verden blitt, men hun lever i sekunder i tilbake-tiden. I gamle dager. I sin retro-stol som endte opp med å bli hvitmalt enda hun vurderte en stilig grønnfarge. Den ville tatt stor oppmerksomhet.

Blikkfanget ville på dette tidspunkt uansett falle på den store framparten hennes. Og hun nøt å ha en slik mage.
Alltid hadde hun tenkt at gravide kvinner var noe av det vakreste. Hun var snart ferdig med å være en slik vakker kvinne som var et levende bevis på Guds eksistens og Hans medvirkning i verden. Snart i ferd med å bli en annen type kvinne. En mor. Et hjertevarmende ord som hun skulle fylle med innhold for sin sønn som ble oppkalt etter et kjært familiemedlem. Hun skulle gi kjærligheten enda flere porter. Være et vindu for sin mann og sin sønn, og åpne porter og dører.

Være en verdibærer. Hun skulle elske sin mann så høyt som hun kunne og han skulle elske henne tilbake. De skulle elske livet og lykken og søke det på sitt sterkeste. Og viktigheten av selvstendighet kunne understrekes, de skulle være selvstendige. Han kunne dra på arbeidsoppdrag over et par uker og hun kunne somle og surre for seg selv. De kunne være uadskillelige sjeler som på samme måte kunne vite hvordan de kunne være lykkelige uten at de måtte servere den for hverandre. De skulle servere lykke selv, for seg selv og ønske å spre lykke. Men ingen kunne bli den påtvingt. De kunne ikke påtvinge den til hverandre, men ta ansvaret selv.
Der satt hun i stolen i hjørnet og fant boken særdeles interessant og relevant, mens han holdt på med sitt. Det ville tatt seg ut om han ordnet i regnskap, men slikt hadde de ikke. Det ville passet inn på et kontor som det de satt på. Gardiner med rundinger. En stillhet som talte om kjærlighet. Hun kunne strømme av kjærlighet for han i det stille. Bare kjenne på det selv, og vite at de snart skulle bli en familie. De tre.
Og kanskje de skulle få en hund. Han skulle enda ikke ha fått alpakka på en gård, fordi gården enda var i planleggingsfasen. Der skulle frittgående høns pludre. De ville ikke trenge å kjøpe egg på den lokale butikken, men få det over veien. Hest, alpakka og høns var en fin kombinasjon. En krevende som sådan, de ville ha nok å henge fingrene i. Så de kunne spørre seg selv inn i mellom, om de hadde nok tid til hverandre.
Hverdagen slik de kjente den i fortiden var over. De var i en annen fase. En fase full av harmoni, urolighet, barnegråt, latter og tårer og frustrasjon. Harmoni. Slik livet ba på seg selv. Ga av seg selv.
De skulle gi og ta. Gripe det abstrakte som samles rundt et ord som "livet".
De skulle åpne opp flest mulig porter.
Leve side om side.

I en framtid uten klisjéer med hverandre. Det ekte abstrakte livet som i framtiden ikke kunne spås eller nås før de var ankommet dit.

Lykken er…..

å komme hjem til ren og ryddig leilighet, blomst på bordet og et kort med en kjærlighetserklæring på.

Lykken er….. å ha en mann som gjør meg til et bedre menneske.

Lykken er ….. å være bekymret for turbulent innflyvning som gir magesug for så å lande og kjenne et barn som sparker og gir livstegn også etter magesuget.

Lykken er ….å være så heldig å få oppleve lykke.

Lykken er å sette pris på hverandre.

Jeg tenker på å begynne en slags pendling mellom Oslo og Tromsø.

Fem minutter etter avstigning sitter jeg på Bagel and Juice og nyter straks en isfrappé.
Flytoget er en fin opplevelse, jeg jobber og er effektiv samtidig som jeg blir fraktet.
Så sitter jeg og drikker isfrappé.
Den jeg tråler rundt i Tromsø og lurer på hvor er.
Den er i Oslo.

Og Pernille er her.

På kvelden sitter jeg på Margrete´s koselig kjøkken.
Det er koselig, ikke på grunn av innredningen, det er koselig på grunn av hjertevarmen.
Gjestfriheten på Margrete´s kjøkken er der siden sist. Vi spiser tomatsuppe med makaroni og egg og ost og prøver oss senere på kvelden på melk og svensk pulverkaffe med sukker i.
Jeg er ikke så god på svart kaffe for tiden.

Frokosten blir servert, igjen på Margretes kjøkken etter en lang jobbnatt. Det er nydelig.
Jeg stresser avgårde uten å stresse. Å komme seg fram og tilbake og hit og dit i Oslo er sjelden noe pes.
Det er godt og enkelt. Det er inntrykk og uttrykk over alt.
Det går kjapt.
Jeg går forbi "Trier bak Slottet". Der hadde de fin tapet. Selvfølgelig har de fin tapet her.
Den jeg tråler rundt i Tromsø og lurer på hvor er.
Den er i Oslo.

Jeg hører på mp3-spilleren. Det er tydeligvis en Oslo-ting. Jeg gjør det ikke i Tromsø.
I Oslo er det så greit, for det er så mange anledninger. Jeg spaserer rundt.
Langs slottsparken i april. Det er grønt gress og like gjenkjennelig som alltid.
Jeg lytter på øret og passerer mange menneskers blikk.
Så mange mennesker og så mange øyekontakter.
Det er fint. Det er naturlig. Vi ser hverandre, vi som går i våre retninger. Noen på ville veier, noen på feil vei, og noen på feil side. Noen på helt riktig sted til helt riktig tid. Vi utveksler noe. Utveksler blikk.
Frigjørende er det. På en rar måte.

Livet skjer i Oslo.
Det hender, bare sånn uten å gjøre så mye mer enn å gå rett ut.
Livet skjer her, det hender noe. Mennesker pulserer.
I Tromsø skaper jeg livet mitt.
Her skapes liv.

Jeg stikker innom en kunstbutikk etter jobb. Det er 40 % og jeg kan ikke handle noe for jeg reiser med håndbagasje. Det er greit nok det.
Her bor Agnete. Her i Oslo. Så jeg treffer henne over en middag på Habibi. En arabisk som sådan.
Vi sitter ute. Egentlig ganske bråkete og støyete midt i ombygging av Oslos gate. Egentlig ganske trivelig også.
Tapasen er puttet i kroppen, og vi setter oss inn for en te og en kaffe.
For en nydelig kaffekopp, og for en søt kanne å sjenke fra. Det er en smakebit av en arabisk verden.
Mynte-téen var en fin opplevelse inni det lille rommet vi satt i, på benkene. Snakke om India. Om kjærlighet og livet og erfaringer. Det som er forbi. Det som er skjedd.

Det har skjedd en hel del i livet mitt. Tromsø har gjort meg til kone. Tromsø har vært åsted.
Åstedet for et barn i min mage. Åstedet for en hel del lykke. Åstedet for betraktninger og redde tanker.
Jeg har laget liv i Tromsø. Mitt eget liv har jeg produsert i Tromsø dette siste året. Jeg liker det. Jeg må lage mitt eget liv og være min egen lykke´s smed.

I Oslo hender livet. Jeg lever. Og jeg levde her. Det skjedde mye. Mye påvirket mitt liv.
Det er forbi, og Oslo som skjer, det skjedde mens jeg var til stede, jeg kunne gå ut i gata og livet skjedde.
I Oslo skjer Gud om jeg bare går ut i gata. Jeg har ingen vansker med å bli en glad-kristen om du vil kalle det det. I Oslo er Gud en lettvint sak.
Jeg er usikker på om Gud alltid skal være lettvint.
Kan godt hende.

Der hjemmet mitt er, der hjertet mitt er, hos Daniel, der lager vi livet vårt. Vi skaper livet vårt.
Avhengige av oss selv og ingen hjelpemidler. Livet som skjer i hjertet. Mellom hjerter.
I Tromsø bor Gud også, han bare krever litt av meg, så kanskje jeg ikke prioriterer å stikke innom alltid.

Oslo er pulserende. Impulsiviserende.

Jeg treffer Kitty. Hun er blitt kone hun også, og vi deler erfaringer. Minner. Isfrappé.

Det tar maksimum tretti minutter å bevege seg opp til Ingvilds leilighet. Hun har ordnet i stand kveldsmat og jeg er i et godt hjem på ny. Hos en god venninne. Det er godt å være.
Vi tar tidlig kveld, jeg, Ingvild og Ingvilds søster på samme rom. Nydelig. Jeg sover godt.

Jeg sitter på jobb. Jeg møter mine bakfolk. Arbeidsgiver. Organisasjonen. Det er her de holder til.
Jeg treffer mennesker. Jeg utveksler tips og triks. Jeg måtte ned hit. Få litt motivasjon.

En Gunna venter over en middag. Som jeg sist traff i Granada. Og en Tine som jeg sist så en lykkelig dag, den første dagen i mars.


Jeg tenker på å begynne en slags pendling mellom Oslo og Tromsø.
Livet skjer her. Gode mennesker bor her. I Tromsø skaper jeg livet mitt.
Jeg takker gjerne ja til å få noe impulisiviserende innimellom.

Være tilstede. Bli sett gjennom blikk og travle, komplekse gater.
Oslo gir.

Vennskap. Nye tanker. Betraktelser.

Oslo og Tromsø. Hjertebyer.
Kjærlighet og liv.
Jeg trives.
Kompliment.

"Er det Steinar Albrigtsen?"

Jeg er blant de siste ut av flight SK 4415. Ingenting å stresse med, jeg skal bare til flytoget, kan godt vente.
Med "blant de siste" menes at det er meg, en mann med hatt og ei dame med røde cowboy-boots.
Med andre ord er det folk jeg kan legge merke til. De gikk ut bak i flyet og havnet i rulletrappen før meg.

Det første jeg legger merke til er de skoene. Knæsj-røde. Med mønster. Etterhvert ser jeg mer av mennesket og en gitarveske på ryggen. I en vag profil ser jeg en mann som er markert, langt sort hår i hestehale, svart frakk og kule sko. En blanding mellom relaxed, kunstnerisk og stilig. Definitivt musikalsk.
Jeg begynner å se en vag profil og tenker inni meg

"Er det Steinar Albrigtsen?"

De tar følge og jeg ser ikke framsiden. Jeg ser to mennesker, definitivt musikalske begge to.
Kanskje spiller hun for han, mannen med hatt som kanskje er vår alles kjære Steinar.

Jeg står bak han i den rulletrappen som ikke er en rulletrapp, men som går rett fram. For travle mennesker. Sånn som meg og muligens Steinar er i dag. Vi står på denne.

Er det Steinar Albrigtsen? Er det det? Skal jeg begynne å nynne på en sang?
Se om han reagerer og synger sammen med meg?

Da jeg var liten, litt mindre enn jeg er nå, sånn ca. 7 eller 8 år var Steinar Albrigtsen et idol.
Jeg hadde plata hans, en av de få platene jeg eide eller hadde stjålet fra mine søstre eller fra stuen, en blålig plate.
Pappa likte og Steinar. Han hadde gått på skole med han og muligens i klasse eller parallellklassen hans.
Jeg husker jeg syns det var tøft. Det var stort. De hadde bodd i Tromsdalen i oppveksten begge to.
Og Jørn Hoel også.

En av slagerne og mine favoritter var "She belongs to the wind". Jeg lyttet og lyttet og sang med og betraktet sangen. Det var en god sang. Og han var så flink, han Steinar.

Etterhvert skjønner jeg at det er ikke ei som spiller i bandet hans, det er nok en datter hvis han har det.
Hun er ung og han er eldre. De er likevel på nett. Veldig på nett.
Han har masse energi og sier det var en flytur som ikke ga han noe.
Jeg har news om Steinar Albrigsten.

Han er som en gammel kjenning og jeg er glad jeg får innblikk i hva som skjer i livet hans.
Jeg vet at han har vært i Tromsø en tur og at flyturen ikke var givende. Men jeg vet ikke om det egentlig er Steinar Albrigsten.

Skal jeg bare begynne å nynne på "She belongs to the wind"? Sånn at han kan skjønne at jeg har lyst å synge med han? Eller at han skal synge til meg?

Bare sekunder etterpå syns jeg det høres ut som han begynner å synge!
Gratiskonsert på rulleband.
Konge.

Han stoppet like fort og pratet videre med antakeligvis dattera.
Jeg ser at han har øreplugg, musikk i øret. Hva slags musikk hører han på?

Jeg moter meg opp. Skal jeg bare spørre om autografen hans?
Ikke til meg, men til sønnen min?
Nei.

Skal jeg spørre om et bilde på mobilen av meg og han, sende det til pappa?
Nei.

Det føles dumt. Han er jo ikke i vinden lengre og jeg liker egentlig ikke bilder med kjendiser, for man kjenner dem jo ikke uansett. Jeg kjenner han jo ikke så hva skulle jeg med bildet?
Men på en måte kjenner jeg han jo.

Jeg skulle fortalt hva han har betydd for ei lita jente han slettes ikke vet om.
Tore på Spore ringte meg fra NrK. Jeg hadde mulighet til å synge med Steinar.
Den gang.
Jeg hadde sendt brev til Tore og jeg hadde fått respons.
På grunn av en kasett som aldri ble sendt ble det ikke noe synging.
Tore la til rette for at barn skulle få en sjangse til å synge med en kjent artist.
For at jeg skulle få synge med Steinar.

Helt siden dette har jeg vært litt vemodig. Jeg fikk ikke sunget med Steinar. Jeg som gikk på musikkskolen, sang i auraen med bøyde knær, digget Steinar Albrigtsen og hadde fått en personlig telefon fra Tore på spore.

Er det Steinar Albrigtsen?
I så fall har jeg mitt livs sjanse til å få sunget den sangen med han. Den jeg ikke fikk sunget når jeg var 8.
Den sjangsen jeg har vært lei meg siden dengang for at jeg aldri fikk grepet.

Men jeg stod helt stille bak dem.
Det var jo bare oss tre i hele gangen der. Vi som var seine ut av flyet.
Jeg kunne realisere glippen fra barndommen. Den som enda føles som en glipp.

Helt til vi kom fram til ankomsthallen lurte jeg.
Da vi var kommet fram til bagasjebåndene og jeg skulle videre uten og han med, så jeg framsiden.
Jeg visste det. Det var han.
Det var Steinar.

Maria er fin.
Maria er fin.
Maria er fin.

Alle gode ting er tre.
Maria er god.

Maria er ei fin venninne.
Jeg er glad jeg har ei Maria i mitt liv.
Maria, Maria, Maria.

Som hustru og kjerringemne
har jeg da kjøpt inn en kjøkkenmaskin
en kjøkkenmaskin

og denne kjøkkenmaskinen har
en verdi av hele seks tusenlapper.

noen tror det går an å kjøpe lykke for penger.
kjøpe seg egenskaper kanskje

jeg skal si deg, du noen.
Uten kjøkkenmaskin var livet ganske fint
og jeg hadde litt plass på kjøkkenbenken

jeg kunne bake brød
som imponerte en kommende gubbe
og en svigerbror

jeg kunne få bud om å forhandle brød
sørge for familiens brød

nå har jeg kjøkkenmaskin
et fint kjøkken
ekstra benkeplass

og brød som hever
og som ender opp

som flatbrød!

flatbrød, sier jeg.

tenk deg så flate
lange flate ........

som hustru og kjerringemne til min mann
laget jeg bedre brød som ugift

flatbrød

TIL MÅSEN med flatbrødet.

Hemmeligheten ligger ikke i å klage
på kjøkkenmaskinen
eller på benkeplassen

Hemmeligheten er å ikke freake ut

Nå har jeg kjøkkenmaskin
et fint kjøkken
ekstra benkeplass

Også presterer jeg å lage
flate
flate
Å, så flate brød.

Jeg presterer å lage
sunne brød
så sunt at de faller sammen

Til MÅSEN med det!

Det funker ikke å kjøpe seg lykke
men det er ikke kjøkkenmaskinens feil
Den dumme kjøkkenmaskinen

Et dumt kjerringemne som bruker
for mye
rug
bygg


bygg bygg bygg
Det Dumme Bygget.

Rug er udug
elig

ti 15 apr 2008 SK4415 (BU)
SAS Norge
Tromsø - Oslo Gardermoen
11:30
13:20
Pris: YOUTH
Velg sete(r) *
Bagasje: 20 kg
Måltid: Mat og drikke til salgs
Hjemreise
Reiserute
Avgang
Ankomst
to 17 apr 2008 SK4438 (BU)
SAS Norge
Oslo Gardermoen - Tromsø
22:00
23:50

Ute skinner sola og jeg sitter inne på et kontor med persienner nede...
...Og lurer på hva skal Daniel bli når han blir stor?
Hvor skal vi bo når høsten kommer og forhåpentligvis poiken vår kommer?
Jeg har lyst på en latte.
Kvart på tre skulle jeg være klar.
Vi skal gå en lang tur. Nå skinner jo sola i vinduskarmen.
Og jeg må jobbe på overtid etterpå fordi sola skinner.
Det er jo en glede.
Det er vårstemning med snø på.
...Og på en rar måte savnet jeg Oslo noen sekunder.
På en veldig rar måte, merk deg.