Ragnhilds TilstedeVærelse

R: "Æ kjenne at æ treng en kaffe no. Det e ingenting anna æ treng mer."

D: "Me dæ så e d sånn i matveien. D e ingenting anna som gjeld.
Kaffe - kanelsnurr - sjokolade - is."

D: "Kaffe - kanelsnurr - sjokolade - is."

(En liten kunstpause)

D: "Så kommer det et glis"

jeg ville skrive en bok
jeg hadde så mye å fortelle

men så kom jeg på at jeg har ikke opplevd noen kriser egentlig
har ikke hatt kreft
eller alkoholiserte familiemedlem
eller opplevd noe veldig traumatisk

så da kan jeg kanskje ikke gi ut bok
for jeg er bare meg

og har hatt det ganske greit i livet
og det gjør meg jo virkelig heldig

det var bare den boka

Det er ikke ofte det nevnes at
hjerte
rimer på fjerte

Som regel nevnes hjerte og romantikk og kjærlighet

Men spør du meg
så er hjerte og fjerte tett i bokstaver og i livet

For kan jeg fjerte for deg
Så er du nok ganske dypt i mitt hjerte

Det kan være en erklæring
En litt spesiell kjærlighetserklæring

Jeg kunne ikke fjerte med eksen etter to og et halvt år
Men du kan gå på do med åpen dør med meg nå

Det er det jeg kaller kjærlighet

Det er ikke ofte det nevnes at
hjerte
rimer på fjerte

Det er sannelig litt misvisende
Jeg kjenner det dypt i mitt hjerte

at du liker meg og
alt ved meg

og jeg liker deg
selv når du fjerter så høyt at jeg våkner av det
mens du sover

Det er nok en mening med det
At hjerte
rimer på fjerte

til og med på engelsk
gjør det det

heart
fart

Sist jeg skrev var det september. Vinteren var ikke kommet, og kanskje ikke høsten heller. Kanskje det enda føltes som sommer. Jeg var takknemlig og fornøyd. Jeg er fortsatt takknemlig og fornøyd og litt eldre. Litt klokere. Litt mer erfaren siden seistende september.

Det er blitt over midten av november. Snøen ligger på bakken. Min lille skatt sitter i vippestolen og øver seg på å strekke hendene sine etter nye gjenstander. Livet er godt og lærerikt. Jeg glede meg til jul, snart er den her. Med familiekos og juleevangeliet og god mat. Vi har enda ikke bestemt oss hvordan vår første jul sammen skal feires.

Jeg har opplevd så mye bra, levd så enkelt, hatt en komplett familie og ingen krangling, hatt det jeg har trengt og fått gjort det jeg har villet. Elsket og tapt og så elsket mer i ordets rette betydning.

Jeg har studert krig og fred og sånn og lurt på "Hvorfor kan ikke alle bare være venner??!". Ja, vært ganske naiv. Helt til en knakende høst kjørte på meg, og helt til jeg så James Bond på kino.
Jeg har så og si ikke hatt uvenner, inntil min tjuetredje bursdag da et menneske som muligens liker å krangle og som har fått det som pappa kaller for "frekkhetens nådegave" ga meg noen sure dager. Sånne små ting som en ikke bør bry seg om det bryr jeg meg om. Sånne små mennesker som jeg burde bare heve meg over og glemme like fort. Jeg skjønner at jeg trenger en del erfaring. Erfaring med mennesker som ikke alltid snur godsiden til. Jeg har ikke opplevd så mange av dem. Jeg mener, de som tilsynelatende er greie. Men som er falske.

Ikke sånn som det å møte på en som raner deg, en som prøver å kidnappe deg, en blotter, en som har en diagnose som gjør at han springer etter søstra di med kniv, ikke sånne. De har jeg på reportoaret, men de gir seg ikke så lett ut for å være noe annet. De skaper trøbbel og vi kan vite det. Men de som en skulle tro var høflig. Som ikke er det. Som krangler på grunn av penger og som lager kvalme for sitt eget beste. For ikke å innrømme egne feil, og legger det over på andre. Jeg har ikke hatt så mange sånne i mitt liv, og denne høsten fikk jeg det. Jeg skjønte hvorfor det er krig i verden. Kinoturen med James Bond forsterket det. En korrupt verden.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet."

Knut Hamsuns sitat lyste mot meg i avisa. Det er tydeligvis en lærepenge vi skal få i løpet av livet. Det å forstå seg på mennesker. Det er en stor del av livet. Jeg har forstått meg på meg selv enda mer. Jeg er ikke noen "ledertype". Jeg vil ikke være masete, jeg vil ikke si ifra om ubehageligheter til de jeg skal forholde meg til. Men ofte så trengs det. Jeg vil bli likt og kan godt føye meg litt ekstra for å slippe en krangel.
Det er vel og bra, men jeg har lært at det er ikke mulig å gå gjennom livet sånn. Selv om ikke jeg vil krangle så vil kanskje en annen det. Mennesker som sjokkerer meg lærer meg så enormt mye nytt. Jeg får erfaringer som gjør meg sterkere og bedre utrustet.
Og så tikker det inn ei melding fra min kjære "Vi har hvärandr". Og det er nok. Det er det viktigste.

Nesten hver morgen forteller jeg meg selv hvor heldig jeg er.
Jeg må si det inni meg og jeg må si det høyt til Daniel.
Han forteller meg det ved å være ved min side. Ved det han gjør, forteller han meg hvor heldig jeg er.


Jeg husker Jannike sang om det hun ønsket seg. Eller var det May-Britt.
Å ha et hus med hester utenfor. I et hvitt gjerde.

Jeg føler meg beæret på et vis. Jeg bor i et landskap av de skjeldne.
Jeg har en stor familie. Bor i et hus som ikke er mitt, men som er alle sitt. Alle er velkomne her.
Gang på gang blir jeg forbauset over livet mitt.

Jeg har to fantastiske gutter. Et studielån som er omgjort til en bil.
Jeg har levd et liv med utrolige oppdagelser og eventyr som jeg nesten ikke kjenner meg igjen i.
Det beste er at inni meg så lever jeg hver dag, på en glad måte.
Og selv om tårene kommer når jeg blir frustrert, så er det en del av den glade måten å leve på.

Klesstativet står foran meg og venter på å bli brettet vekk, med alle klærne på.
Noen søte, små sparkebukser som måler størrelse femtiseks centimeter.
Noen t-skjorter som måler mannestørrelsen large.
Noen singletter i damestørrelse small.
Det er oss. Her er vi. Vi lever sammen og er mennesker i oss selv, og mest av alt i hverandre.

Har du sett på maken.

Jeg ble sitert i går.
Fordi jeg lever et liv litt annerledes enn mine nærmeste venninner.
Jeg skal gjøre hestegjerdet ferdig, og hver dag prøver jeg å ha middagen klar til klokken fem.
For da kommer min beste venn hjem. Han som bygger meg en stall.
Han har bygd meg et hjem, så eget hus kan vente så lenge det vil. Han har gitt meg nærsynthet.

I går da jeg stod ved stellebordet og skulle ringe bestevenninna mi, tenkte jeg på hvor fantastisk det er å være gift. Jeg slipper å ringe min beste kompis for å høre om vi skal treffes. Avtale tid og komme seg dit. Jeg vet at han kommer uansett.
Jeg kunne ta med meg min verdens beste venn til meg og han kunne bli her. Jeg kan få av han.
Det er ekteskapet i et nøtteskall. Å bli bestevenn med noen du kan ta med deg hjem.
Bring it home.

Tenk at jeg skulle få dette.
En baby i vugga. En bestevenn rett hjem. En hest. Et hjem. Et meningsfylt liv.
Jeg elsker det jeg har blitt gitt.


Takk. Takk. Takk.

Mitt lille under av et guttebarn som er skapt helt forunderlig perfekt til denne verden skal snart døpes.
Et par dager før jeg rekker å bli treogtyve skal han bæres til døpefonten.

Jeg, mitt barn, min mamma og min pappa var i kirken for noen uker siden. Kanskje tre.
Det var noen dåpsbarn der og vi sang for dem. Dåpssalmer. Og jeg kjente ikke barna. Ei heller foreldrene.
Men jeg gråt. Jeg ble rørt. Dåp er sterkt. Og som mamma til en liten skapning som snart skal få det vannet på seg, så ble jeg medtatt. Jeg er godt kjent med at jeg blir rørt når mine kjære har blitt døpt.
Denne gangen gråt jeg også fordi jeg så oppi ei fin, gammel barnevogn, med en fin, ny baby oppi. Tenk at Gud er der og passer på hans små.

Om noen dager står dåpssamtalen for tur. Jeg gleder meg.

Og om jeg kunne tenke meg noe bedre enn en oktoberdag på Sommarøy der vi giftet oss å få bæret barnet til dåpen, så var det at Kari kom og sang til oss......


"Her er det et lite barn som kommer
Ny i denne verden, mjuk og varm
Ennu har det ikkje sett en sommer
Ennu kan det bæres på ei arm
Ennu e det ny for sol og måne
Ennu kan det trøstes av en sang
Ennu av mysterium og under
Lite barn i kirken første gang

Nu er alle lysan tent herinne
Sånn at ikkje mørket kommer til
Måtte alltid gode lamper skinne
Sånn at ingen barn kan gå sæ vill
Lyse som fortellinger om nåde
Lyse for barmhjertighet og håp
Lyse for et lite barn som kommer
I en kirke i en hellig dåp"

Jeg vil prøve å skildre en fødsel. En ny epoke som de kaller det.
En startstrek og en målstrek i mitt liv.
Urkvinne har jeg vært. Hentet henne fram. Jeg har satt et barn til denne verden, jeg og mannen, vi jobbet godt. Teamwork. DReam team.

Det startet i desember. At et kjærlighetsbarn ble skapt.
Han var en gave til oss nyforelska og snart nygifte.

Å være gravid var fantastisk. Et lite barn så trygt og godt inne i magen, vokste, sparket og hikket og skapte stor spenning for framtiden. Han er bereist denne lille allerede, han har vært i Nederland, i Sverige og i det store Amerika. Godt og vel to og en halv uker gammel skal han og den nybakte mammaen til Danmark for å være sammen med utnevnte tanter.

Noen som deler bolig med meg, i meg, som vi satte til verden.
Fødselen var sterk og uunnværlig og jeg hadde gledet meg. Jeg visste ikke at det ville ta nesten ett døgn fra han meldte sin ankomst. Jeg visste ihvertfall ikke at han ville komme så tidlig. Minus minus blir pluss, så denne karen er kanskje ikke like sein som foreldrene sine...

Jeg trodde jeg skulle bli helt forelska i den lille, slik at Daniel fikk litt avlastning.
Det viste seg å være feil. Jeg ble helt forelska i den lille og enda mer forelska i den store enn før.
Familielivet er vakkert og lykken har innhentet oss gang på gang. Denne gangen en lykke som skal vokse sammen med oss, være en del av oss, bli ubetinget elsket og gjøre vår hverdag en ganske annen.

Tilbake til fødselsskildringen. Det kan anbefales dette. Det å føde. Det å jobbe fram et barn. Noe så sterkt og noe så viktig. Med smerte skal kvinner føde, men også med glede. Og gleden er så stor at smerten blir så liten.
Og hormonene jobber så hardt at en blir satt på sidelinjen av seg selv. Det er ikke til å fatte.
Hyl og skrik blir overdøvet av nettopp det. Hyl og skrik. Det er noe så annerledes. Det er så meningsfylt. Det er så fantastisk.

Han er heldig denne gutten som fikk en så fantastisk pappa. En pappa som fra før han kom og fra før han ble skapt har vært glad i han og venta på han. Og jeg kan ikke annet enn å være takknemlig. Omringet av to flotte gutter. Mannfolkene i livet mitt. Jeg elsker livet. Jeg elsker dem.

Himmelen har sjenket meg det beste i livet.
Følelser av lykke. Tretthet. Stolthet.
Velsignelse.
For en skatt.
Jeg er mørbanket. Jeg er mamma Ragnhild.
Så heldig lille Leonard er som har en så flott pappa.
Himmelen har sjenket meg det beste i livet.
En liten en. En stor en. Sammen er vi perfekte vi tre.