Ragnhilds TilstedeVærelse

Jeg stopper opp. Tenker med meg selv.

Hva er det jeg tenker på? Tiden eter meg opp. Og jeg er glad enda en dag er over. Da er jeg lengre på vei mot noe annet som ligger i framtiden. Men framtiden blir ikke bedre om ikke nåtiden gjøres god.

Det er tidens tann. Det som tæres av tidens tann.

Jeg tæres ikke, men tiden min tæres.

Jeg er mamma til Leonard,  kone, husmor, gravid med barn nummer to, prosjektmedarbeider og ansatt, søster og tante, hesteeier og stallansvarlig, svigerdatter, venninne og enda mer. Alle disse rollene skal jeg fylle på en god måte her og nå. Enda et døgn ikke har flere timer og både sola og Leonard står opp selv om jeg ikke er uthvilt. Dagen er nådeløs om jeg skal være god i alt dette.

Berike Leonards liv med kjærlighet, oppdragelse og godt humør. Ta vare på min gravide kropp. Være en fin kone som lager middag, er elskerinne og som har overskudd til å gi av meg selv. Fylle dagen med godt arbeid til en arbeidsgiver. Stille opp for de rundt meg, smile og være hyggelig. Se til hestene iblant. Ringe en venn som trenger det. Ta oppvasken, klesvasken og gulvvasken.

Verden min, hvor kravene blir tydelige, hva er det som betyr noe? Tid til å leve. Nåtiden gir meg ikke selvtilliten jeg trenger for å beherske alle disse rollene jeg bor i. Alle kravene som stilles.

Vi haster av sted og skal være effektive. Vi skal klare det. Klare litt for mye og se litt for lite på hverandre, bry oss om hverandre litt for lite.

Også skal vi legge Gud på hylla. Religion på hylla. Evolusjonen sier at vi ikke ble skapt som mann og kvinne. Vi har vært en såkalt ida engang.

Alt er på trynet disse dager, og jeg skjønner at skal jeg leve i denne verden med disse budskapene, så kan jeg like godt bare legge meg ned og innse at jeg ikke duger til stort mye. Jeg har en gang vært en apekatt som er blitt et høytstående menneske som skal prestere på alle baner og i alle vinkler og kroker. Ikke engang i min egen frisone er jeg fritatt for krav og forventninger for jeg er lært til å stille dem for meg selv også. Hva har jeg utrettet? Hvilken vei skal jeg gå for å få tiden til å gå i hop med alle kravene.

Jeg har en anelse av hva jeg må søke først. Hva jeg må konse om først. Legge fra meg apekatt og krav, og søke det som ikke tæres av tidens tann. For det gjør ikke det, det tæres ikke.

Det jeg har i hjertet. Jeg må komme meg dit.

Der jeg finner det som kan redde hverdagen fra en nedtur. Det som kan gi meg gnisten til ikke å være glad dagen er over, men heller takke for morgendagen som ligger blank og fin. Enda en ny dag å benytte for å gjøre det gode. I nåtid. Det som gir liv. Det gir tid. Det gir betydning. Så skal jeg få det andre i tillegg. Ikke flere krav, men nok til å ha en fin dag her jeg lever nå. Som treogtyve med barn nummer to i magen og midt i den såkalte "hverdagen". Da jeg var tyve var jeg både i India og her og der, jeg var bare meg i en boble. Mer dengang enn nå her jeg går i en forlenget ammetåke og prøver å sope sammen støvet av alt jeg går glipp av.  Jeg hadde knapt anelse på noe som helst mer enn meg og mitt. Og ihvertfall ikke hva som lå foran.

Det skal styrke til å velge sin personlige sti når vi står foran et forvirrende veikart med tilbud og forventninger pekt ut i alle retninger. Min personlige sti er lagt der for meg, den er et resultat av kjærlighet, og mange valg er blitt tatt uten at jeg helt kunne samtykke før de var gjort. I det jeg blir oppspist av tidens tann, rekker jeg akkurat å se hva jeg skal søke først. Først og fremst skal jeg være et kristent medmenneske. Så vil jeg kanskje klare å beherske alle mine roller, men kanskje ikke alle de krav som verden har satt til meg. Men. Det er nok i nåtiden.

Det som ikke tæres av tidens tann. Det er mer enn nok. Det er evig nok. 

Takk og lov.

Kanskje jeg kan duge. Jeg vet vi duger. Bare vi ikke legger Gud på hylla. Bare søk.

Vi har alle mistet noe. Kanskje uten å være del i det. Kanskje frarøvet oss. Kanskje bortglemt.  Med eller uten mening.

Noen mister hukommelsen når de blir gamle. Noen mister ting de er glade i. Eiendeler. Og noen kan miste personer de er glade i.

For en tid tilbake så jeg en film som gjorde inntrykk på meg. Things we lost in the fire, het den. Noen av poengene i filmen forstod jeg, noen måtte Daniel forklare meg. Den handlet om en enke, som først hadde mistet huset sitt i brann. Senere mistet hun ektemannen.

Da de hadde mistet det de eide i brannen sin, og mannen hennes hadde lært henne at det var bare ting. En skulle ikke sørge over ting. Gjenstander som er livløse. Likevel vises det på slutten hva som ble borte i brannen. Things we lost in the fire.

Hjemmefra har jeg lært at når noe er ødelagt, ting er ødelagt, så er det bare ting. Om jeg har krasjet med en bil, så er første spørsmål "Gikk det bra med deg? Bilen er det ikke så farlig med, bare alt er bra med deg...". Enken i filmen mistet først hjemmet sitt med mange eiendeler i, så mistet hun en hun var glad i.

Det var mange minner som ble borte. Symboler på minner. For minnene kan vi ha, både de som minner oss om gjenstander vi har hatt et forhold til, og minner om mennesker vi har hatt i livene våre. Såfremst vi ikke blir gamle og mister hukommelsen.

Jeg har en liste. Things I lost on my way.
Senest i går mistet jeg noe. Jeg glemte noe. Det var ikke mitt, det var Daniel sitt. Jeg lå på grønt gress og solet meg. Jeg brukte Daniels røde bok som hodepute. En knallrød bok på det grønne gresset. Og jeg klarte å miste boken til Daniel når jeg lånte den. Jeg lot den ligge igjen.

Heldigvis fant han den i pocketutgave på Narvesen i dag da han begynte å savne boken. Det var ikke meningen å glemme den. Det var ikke meningen å legge den igjen, spesielt ikke siden det ikke var min egen bok. Den var knallrød på det grønne gresset. Og jeg blir minnet på at jeg glemmer igjen og igjen.

Things I lost on my way:

- Et nydelig sølvkjede. Det var et helt spesielt kjede på det, med et hjerte som hang som et veldig fint anheng. Jeg fikk det av min elskede. Det var en gave da jeg ble 21 år. Oktober 2006. Vi var nyforelsket, og det var det første smykket jeg fikk av min kjære. Smykket fikk en slags historie og en sjel annet enn å være en gjenstand kjøpt på Wintervold.

[ Jeg hadde det på meg stort sett hele tiden, helt til jeg skulle på juleavslutning, for senere å dra til Oslo og ta eksamen i KRL samme kvelden. Jeg pyntet med meg julekjole og et annet smykke som passet til. Da jeg senere gikk tilbake til rommet mitt skiftet jeg til andre klær og tok på meg smykket igjen, det jeg hadde fått og det jeg likte så godt å gå med. Dro til Oslo på kvelden, overnattet borte og tok eksamen på dagtid, for så å oppdage på vei tilbake til Hurdal, at smykket mitt var borte. Jeg kunne ikke ha festet det godt nok da jeg tok det på meg. Jeg ringte til venninna min, til skolen, og endevendte bilen. Fant intet smykke. Jeg ville ikke engang si det til Daniel. Jeg var så skuffet og lei meg for at jeg ikke hadde det lengre.]

- En nydelig sølvring. Veldig spesiell sølvring fått fra en spesiell mann. Et hjerte stod ut nesten som en sommerfugl fra ringen. Det var så fint og jeg har ikke sett maken. Jeg kan ikke huske når Daniel gav det til meg og hva han sa. Bare at det var den fineste ringen jeg hadde sett. Elegant og veldig stilig. Den også var kjøpt på Wintervold. Min kjære farmor døde i 2008. Akkurat en måned før jeg skulle gifte meg med verdens beste, skulle farmor begraves. Jeg hadde på meg ringen og satt i den lille Peugeoten vår på vei til Ishavskatedralen. Jeg skulle synge farmors yndlingssang "Mitt hjerte alltid vanker", det var en merkbar dag. [Det var 1. februar 2008 og jeg smurte hendene mine inn med fuktighetskrem og måtte ta av meg ringen. Noe mer husker jeg ikke fra den ringen, men ingen ring fant jeg i bilen. Ingen ring dukket opp i Ishavskatedralen eller i menighetssalen hvor vi hadde kaffe etter begravelsen. Tenk at jeg hadde mistet enda et dyrebart smykke jeg hadde fått av Daniel].

To be continued.