Ragnhilds TilstedeVærelse

Jeg stopper opp. Tenker med meg selv.

Hva er det jeg tenker på? Tiden eter meg opp. Og jeg er glad enda en dag er over. Da er jeg lengre på vei mot noe annet som ligger i framtiden. Men framtiden blir ikke bedre om ikke nåtiden gjøres god.

Det er tidens tann. Det som tæres av tidens tann.

Jeg tæres ikke, men tiden min tæres.

Jeg er mamma til Leonard,  kone, husmor, gravid med barn nummer to, prosjektmedarbeider og ansatt, søster og tante, hesteeier og stallansvarlig, svigerdatter, venninne og enda mer. Alle disse rollene skal jeg fylle på en god måte her og nå. Enda et døgn ikke har flere timer og både sola og Leonard står opp selv om jeg ikke er uthvilt. Dagen er nådeløs om jeg skal være god i alt dette.

Berike Leonards liv med kjærlighet, oppdragelse og godt humør. Ta vare på min gravide kropp. Være en fin kone som lager middag, er elskerinne og som har overskudd til å gi av meg selv. Fylle dagen med godt arbeid til en arbeidsgiver. Stille opp for de rundt meg, smile og være hyggelig. Se til hestene iblant. Ringe en venn som trenger det. Ta oppvasken, klesvasken og gulvvasken.

Verden min, hvor kravene blir tydelige, hva er det som betyr noe? Tid til å leve. Nåtiden gir meg ikke selvtilliten jeg trenger for å beherske alle disse rollene jeg bor i. Alle kravene som stilles.

Vi haster av sted og skal være effektive. Vi skal klare det. Klare litt for mye og se litt for lite på hverandre, bry oss om hverandre litt for lite.

Også skal vi legge Gud på hylla. Religion på hylla. Evolusjonen sier at vi ikke ble skapt som mann og kvinne. Vi har vært en såkalt ida engang.

Alt er på trynet disse dager, og jeg skjønner at skal jeg leve i denne verden med disse budskapene, så kan jeg like godt bare legge meg ned og innse at jeg ikke duger til stort mye. Jeg har en gang vært en apekatt som er blitt et høytstående menneske som skal prestere på alle baner og i alle vinkler og kroker. Ikke engang i min egen frisone er jeg fritatt for krav og forventninger for jeg er lært til å stille dem for meg selv også. Hva har jeg utrettet? Hvilken vei skal jeg gå for å få tiden til å gå i hop med alle kravene.

Jeg har en anelse av hva jeg må søke først. Hva jeg må konse om først. Legge fra meg apekatt og krav, og søke det som ikke tæres av tidens tann. For det gjør ikke det, det tæres ikke.

Det jeg har i hjertet. Jeg må komme meg dit.

Der jeg finner det som kan redde hverdagen fra en nedtur. Det som kan gi meg gnisten til ikke å være glad dagen er over, men heller takke for morgendagen som ligger blank og fin. Enda en ny dag å benytte for å gjøre det gode. I nåtid. Det som gir liv. Det gir tid. Det gir betydning. Så skal jeg få det andre i tillegg. Ikke flere krav, men nok til å ha en fin dag her jeg lever nå. Som treogtyve med barn nummer to i magen og midt i den såkalte "hverdagen". Da jeg var tyve var jeg både i India og her og der, jeg var bare meg i en boble. Mer dengang enn nå her jeg går i en forlenget ammetåke og prøver å sope sammen støvet av alt jeg går glipp av.  Jeg hadde knapt anelse på noe som helst mer enn meg og mitt. Og ihvertfall ikke hva som lå foran.

Det skal styrke til å velge sin personlige sti når vi står foran et forvirrende veikart med tilbud og forventninger pekt ut i alle retninger. Min personlige sti er lagt der for meg, den er et resultat av kjærlighet, og mange valg er blitt tatt uten at jeg helt kunne samtykke før de var gjort. I det jeg blir oppspist av tidens tann, rekker jeg akkurat å se hva jeg skal søke først. Først og fremst skal jeg være et kristent medmenneske. Så vil jeg kanskje klare å beherske alle mine roller, men kanskje ikke alle de krav som verden har satt til meg. Men. Det er nok i nåtiden.

Det som ikke tæres av tidens tann. Det er mer enn nok. Det er evig nok. 

Takk og lov.

Kanskje jeg kan duge. Jeg vet vi duger. Bare vi ikke legger Gud på hylla. Bare søk.