Ragnhilds TilstedeVærelse

Sist jeg skrev var det september. Vinteren var ikke kommet, og kanskje ikke høsten heller. Kanskje det enda føltes som sommer. Jeg var takknemlig og fornøyd. Jeg er fortsatt takknemlig og fornøyd og litt eldre. Litt klokere. Litt mer erfaren siden seistende september.

Det er blitt over midten av november. Snøen ligger på bakken. Min lille skatt sitter i vippestolen og øver seg på å strekke hendene sine etter nye gjenstander. Livet er godt og lærerikt. Jeg glede meg til jul, snart er den her. Med familiekos og juleevangeliet og god mat. Vi har enda ikke bestemt oss hvordan vår første jul sammen skal feires.

Jeg har opplevd så mye bra, levd så enkelt, hatt en komplett familie og ingen krangling, hatt det jeg har trengt og fått gjort det jeg har villet. Elsket og tapt og så elsket mer i ordets rette betydning.

Jeg har studert krig og fred og sånn og lurt på "Hvorfor kan ikke alle bare være venner??!". Ja, vært ganske naiv. Helt til en knakende høst kjørte på meg, og helt til jeg så James Bond på kino.
Jeg har så og si ikke hatt uvenner, inntil min tjuetredje bursdag da et menneske som muligens liker å krangle og som har fått det som pappa kaller for "frekkhetens nådegave" ga meg noen sure dager. Sånne små ting som en ikke bør bry seg om det bryr jeg meg om. Sånne små mennesker som jeg burde bare heve meg over og glemme like fort. Jeg skjønner at jeg trenger en del erfaring. Erfaring med mennesker som ikke alltid snur godsiden til. Jeg har ikke opplevd så mange av dem. Jeg mener, de som tilsynelatende er greie. Men som er falske.

Ikke sånn som det å møte på en som raner deg, en som prøver å kidnappe deg, en blotter, en som har en diagnose som gjør at han springer etter søstra di med kniv, ikke sånne. De har jeg på reportoaret, men de gir seg ikke så lett ut for å være noe annet. De skaper trøbbel og vi kan vite det. Men de som en skulle tro var høflig. Som ikke er det. Som krangler på grunn av penger og som lager kvalme for sitt eget beste. For ikke å innrømme egne feil, og legger det over på andre. Jeg har ikke hatt så mange sånne i mitt liv, og denne høsten fikk jeg det. Jeg skjønte hvorfor det er krig i verden. Kinoturen med James Bond forsterket det. En korrupt verden.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet."

Knut Hamsuns sitat lyste mot meg i avisa. Det er tydeligvis en lærepenge vi skal få i løpet av livet. Det å forstå seg på mennesker. Det er en stor del av livet. Jeg har forstått meg på meg selv enda mer. Jeg er ikke noen "ledertype". Jeg vil ikke være masete, jeg vil ikke si ifra om ubehageligheter til de jeg skal forholde meg til. Men ofte så trengs det. Jeg vil bli likt og kan godt føye meg litt ekstra for å slippe en krangel.
Det er vel og bra, men jeg har lært at det er ikke mulig å gå gjennom livet sånn. Selv om ikke jeg vil krangle så vil kanskje en annen det. Mennesker som sjokkerer meg lærer meg så enormt mye nytt. Jeg får erfaringer som gjør meg sterkere og bedre utrustet.
Og så tikker det inn ei melding fra min kjære "Vi har hvärandr". Og det er nok. Det er det viktigste.