Ragnhilds TilstedeVærelse

Nesten hver morgen forteller jeg meg selv hvor heldig jeg er.
Jeg må si det inni meg og jeg må si det høyt til Daniel.
Han forteller meg det ved å være ved min side. Ved det han gjør, forteller han meg hvor heldig jeg er.


Jeg husker Jannike sang om det hun ønsket seg. Eller var det May-Britt.
Å ha et hus med hester utenfor. I et hvitt gjerde.

Jeg føler meg beæret på et vis. Jeg bor i et landskap av de skjeldne.
Jeg har en stor familie. Bor i et hus som ikke er mitt, men som er alle sitt. Alle er velkomne her.
Gang på gang blir jeg forbauset over livet mitt.

Jeg har to fantastiske gutter. Et studielån som er omgjort til en bil.
Jeg har levd et liv med utrolige oppdagelser og eventyr som jeg nesten ikke kjenner meg igjen i.
Det beste er at inni meg så lever jeg hver dag, på en glad måte.
Og selv om tårene kommer når jeg blir frustrert, så er det en del av den glade måten å leve på.

Klesstativet står foran meg og venter på å bli brettet vekk, med alle klærne på.
Noen søte, små sparkebukser som måler størrelse femtiseks centimeter.
Noen t-skjorter som måler mannestørrelsen large.
Noen singletter i damestørrelse small.
Det er oss. Her er vi. Vi lever sammen og er mennesker i oss selv, og mest av alt i hverandre.

Har du sett på maken.

Jeg ble sitert i går.
Fordi jeg lever et liv litt annerledes enn mine nærmeste venninner.
Jeg skal gjøre hestegjerdet ferdig, og hver dag prøver jeg å ha middagen klar til klokken fem.
For da kommer min beste venn hjem. Han som bygger meg en stall.
Han har bygd meg et hjem, så eget hus kan vente så lenge det vil. Han har gitt meg nærsynthet.

I går da jeg stod ved stellebordet og skulle ringe bestevenninna mi, tenkte jeg på hvor fantastisk det er å være gift. Jeg slipper å ringe min beste kompis for å høre om vi skal treffes. Avtale tid og komme seg dit. Jeg vet at han kommer uansett.
Jeg kunne ta med meg min verdens beste venn til meg og han kunne bli her. Jeg kan få av han.
Det er ekteskapet i et nøtteskall. Å bli bestevenn med noen du kan ta med deg hjem.
Bring it home.

Tenk at jeg skulle få dette.
En baby i vugga. En bestevenn rett hjem. En hest. Et hjem. Et meningsfylt liv.
Jeg elsker det jeg har blitt gitt.


Takk. Takk. Takk.

Mitt lille under av et guttebarn som er skapt helt forunderlig perfekt til denne verden skal snart døpes.
Et par dager før jeg rekker å bli treogtyve skal han bæres til døpefonten.

Jeg, mitt barn, min mamma og min pappa var i kirken for noen uker siden. Kanskje tre.
Det var noen dåpsbarn der og vi sang for dem. Dåpssalmer. Og jeg kjente ikke barna. Ei heller foreldrene.
Men jeg gråt. Jeg ble rørt. Dåp er sterkt. Og som mamma til en liten skapning som snart skal få det vannet på seg, så ble jeg medtatt. Jeg er godt kjent med at jeg blir rørt når mine kjære har blitt døpt.
Denne gangen gråt jeg også fordi jeg så oppi ei fin, gammel barnevogn, med en fin, ny baby oppi. Tenk at Gud er der og passer på hans små.

Om noen dager står dåpssamtalen for tur. Jeg gleder meg.

Og om jeg kunne tenke meg noe bedre enn en oktoberdag på Sommarøy der vi giftet oss å få bæret barnet til dåpen, så var det at Kari kom og sang til oss......


"Her er det et lite barn som kommer
Ny i denne verden, mjuk og varm
Ennu har det ikkje sett en sommer
Ennu kan det bæres på ei arm
Ennu e det ny for sol og måne
Ennu kan det trøstes av en sang
Ennu av mysterium og under
Lite barn i kirken første gang

Nu er alle lysan tent herinne
Sånn at ikkje mørket kommer til
Måtte alltid gode lamper skinne
Sånn at ingen barn kan gå sæ vill
Lyse som fortellinger om nåde
Lyse for barmhjertighet og håp
Lyse for et lite barn som kommer
I en kirke i en hellig dåp"