Ragnhilds TilstedeVærelse

Det dukker stadig opp nye idéer i hodet mitt.
Jeg leser stadig ny kunnskap som påvirker meg.

Jeg er stadig gravid og jeg er stadig veldig spent.
Stadig er livet mitt i endring.

Jeg har funnet mitt kjernetemperament.
Jeg har mistet litt av tråden i livet mitt
og jeg fletter stadig sammen forskjellige biter.

Livet er egentlig utrolig heftig.
Bare slik som det er. Livet i seg selv.
Jeg bærer et barn i magen.
Jeg har en mann som jeg skal dele hele livet mitt med.
Jeg har en bolig og jeg har en jobb og jeg har blitt beriket med mye.
Det er utrolig heftig.

Det dukker stadig opp nye idéer i hodet mitt.
Den siste er et solodøgn.
Jeg føler et behov.

Et solodøgn alene, bare jeg.
Så skal jeg invitere min Gud sammen med meg,
jeg vet han er der allerede før han blir invitert.

Jeg kan lese ny kunnskap. Livets heftige ord.
Jeg kan meditere og finne nyttige tråder som jeg kan feste til livet mitt.
Jeg kan være flegmatiker med innblanding av sangviniker. Det er mitt kjernetemprament skal jeg tro det jeg leser. Jeg kan spore av, men arbeide med å konsentrere meg.

Jeg er stadig ukonsentrert. Livet mitt er ukonsentrert, og jeg er utrolig heldig.
Jeg er takknemlig for livet og gleden.
Nå er det tid for meditasjon.

Jeg slipper å miste konsentrasjonen
For det er bare meg og Gud i mitt solodøgn.

Også er det den tiden. Når skal jeg bruke den rett?
Når skal mitt solodøgn trå til
så jeg får åpnet opp øynene
sett utover
hatt større blikk på andre?

Tenkt på andre
Hatt omtanke
Vært medmenneske i solo

Et solodøgn alene, bare jeg.
For å lese. For å be. For å finne tråden.
For jeg har et heftig godt liv.
Og av og til og ofte glemmer jeg de fantastiske muligheter til å være genuint interessert i
deg. Det andre mennesket. Jeg bare er til stede.

Jeg vil konsentrere meg.
Solodøgn her kommer jeg.

Ingen er så Trygg i Fare

Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare
Fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet

Herren selv vil sine berge, han er deres skjold og verge
Over dem han seg forbarmer, bærer dem på faderarmer

Ingen nød og ingen lykke, skal av herrens hånd dem rykke
Han den beste venn blant venner, sine barns bekymring kjenner

Våre hodehår han teller, hver en tåre som vi feller
Han oss føder og oss kleder, midt i sorgen han oss gleder

Gled deg da, du lille skare, Jakobs Gud skal deg bevare
For hans allmakts ord må alle, fiender til jorden falle

Hva han tar og hva han giver, samme fader han forbliver
Og hans mål er kun det ene, barnets sanne vel alene.

For to år siden var treogtyvende juli en søndag.
Jeg skulle på jobb på Eide Handel på mandag, og hadde nok avsluttet min doble jobbkarriere med å kjøre aviser seks timer om natten, for så å jobbe på det "lokale landhandleriet" åtte timer på dagtid.

Min gode fetter William var ofte innom Eide Handel for å kjøpe lunsj. Inkludert andre gutter i kategorien "handyman". Noen flørtet og noen var sjenerte. Jeg og min kjære venninne Ingrid smilte ofte om kapp der vi satt i kassa, for å muntre opp flest mulig på vår regning. William nevnte ofte at han hadde en kompis jeg måtte treffe.
Det begynte å nærme seg avreise for meg igjen, ettersom jeg var i Tromsø på sommerferie, noe som var standard i mine tidligere år. Jeg skulle flytte til Akershus i august og hadde egentlig vært fornøyd med å kun titte på gutter denne sommeren. Flørte litt, jobbe mye, og være fri og selvstendig. Ha andre planer for høsten.

For to år siden var toogtyvende juli en lørdag. Jeg og Ingrid var i byen på lørdagskvelden, mest sannsynlig for å danse litt salsa på Il Mare. William ringte og sa at denne gutten som jeg ikke visste hvem var, også var i byen, og at vi MÅTTE komme for å treffe han. Turen gikk bort til Paletten. William i sitt gode humør forklarte når jeg kom: "Han er på vei, han er på vei, bare vent nå!". Ingrid visste godt hvem denne karen var, ikke jeg.

Jeg trodde dette var et nytt og spennende ansikt, men ville ikke vente på en ukjent date som William skulle la meg få treffe "på byen" hvor jeg egentlig sjelden oppholder meg. Så vi gikk igjen etter at William hadde ringt denne gutten ved navn "Daniel" flere ganger.

På vei tilbake til salsa-gulvet peker Ingrid på en gutt som går ganske målrettet forbi oss på fortauet. Det var han, forklarte hun. Min første reaksjon var at dette var ikke et nytt og spennende ansikt, han der hadde jo jeg sett før!
Jeg følte meg kanskje en smule lurt, for dette ansiktet hadde vært innom mine søsters vennegjeng, kanskje i mine enda yngre år hadde han til og med vært hjemme hos oss! Det var nok mange år siden sist jeg hadde sett ansiktet hans, men dog, han hadde jeg sett!

Jeg var slettes ikke på hils med ham, men hadde sett han før, og egentlig aldri vurdert han, for han var ikke "et nytt ansikt". Han var søskenbarnet til Anette, og Anette var jeg på hils med, jeg visste at de hang sammen ofte da de var unge. Senere visste det seg at en eller annen gang var det forsøkt en spleising mellom min søster Anita og denne Daniel´en, noe som også understøtter min labre interesse da jeg skjønte hvem Daniel var.

Det var jo greit. Da hadde jeg iallefall sett hvem han var, slik at William ikke trengte å sette oss opp på noe "blind date" hvor vi skulle snakke om koblingene mellom oss.

Mandag etter søndagen for nøyaktig to år siden dukket opp. Jeg satt igjen, pent og pyntelig i kassen på Eide Handel, ante fred og ingen fare. Der kommer denne Daniel. Dette prosjektet til fetteren min. Han var utrolig stilig på håret, og tok seg utrolig mye bedre ut i arbeidsklær, enn i lørdagens partyklær. Han var i kategorien "handyman", og av en eller annen grunn, da han kom målrettet bort til kassa, ble jeg ganske rar.

Datoen er tjuefjerde juli for to år siden. Daniel kom til kassa mi for å hilse på. Han hadde nok ikke sett meg på lørdag, men han visste hvem jeg var. Han visste hvem William snakket om. Han hadde visst hvem jeg var hele tiden. Og hadde lyst å bli kjent med meg før William satte igang dette prosjektet sitt. Påstod han.

Ikke et eneste ord husker jeg av hva han sa, og hva jeg svarte.

Jeg satt der og smilte og prøvde å se søt ut, og fikk ikke med meg noe. Alt ble helt svada. Han VAR kjekk. Og han var noe nytt. Han var noe spennende. Merkelig reaksjon av en ellers så avslappet Ragnhild.
Da hadde vi hilst. Nå var vi på hils. Det var visst gjort. Umiddelbart tenkte jeg nok at noe mer ble det nok ikke i luften uansett. Jeg skulle bort om tre uker.

"Hei :) Æ fikk nr. ditt hos han William... så hadde æ bare løst å sjekke om d hva rett... man vet aldrig med han der tollingen der :) D hva no hyggelig å hilse på dæ... etter litt fram og tilbake. hilsen Daniel."

Sendt: 24-jul-06 20:34.



Dette var kvelden jeg stod sammen med Kempes hest, Kristine eier og Eirik type. Jeg leste meldingen og ble litt smigret, latet som ingenting og forklarte for Kristine og Eirik at "det var BARE en fra Eide som hadde vært innom og handlet og no greier". Som om han var uinteressant. Igjen var det den uinteresserte minen. Utrolig.

Jeg svarte noen timer etterpå. Daniel holdt da på med båten sin. Han svarte ikke umiddelbart. Hvilket jeg var vant til. Så jeg syns ikke han var ivrig nok, sa til Johanne som jeg traff rett etterpå at han der kunne bare ha det så godt, og vi dro og klatret på ei kai i "Bukta". Det irriterte meg at når jeg sendte svar til en som tok kontakt, at han da ikke skulle sende svar i retur straks. Pøh, - Unødvendig å få meg til å svare i det hele tatt.

Da jeg kom hjem den kvelden gikk jeg tur med Dina hund. Klokken var nok rundt midnatt, og Daniel var ferdig med båtarbeidet. Han ringte meg. Han ringte og det skulle ikke ta slutt.

For å gjøre en lang historie kort så tok han følge med min og Dina´s gåtur til Åsland og tilbake og enda lengre attpåtil. Vi snakket i to og en halv time på telefonen før Daniel bare hadde tre-fire timer igjen før han måtte være på jobb.

Denne lange historien vår kan gjøres kort, men den er enorm. Han tok følge med meg resten av veien. Resten av livet. For to år siden så jeg han første gang på ordentlig. Ble introdusert til mannen i mitt liv.
Og kostbar skulle jeg visst spille, men kostbar for de første tre dagene.

Dag fire dro vi på fisketur. Han fikk en klem da han spurte.

Tjuesjuende juli. Dag fem var vi på fjellet. Rettere sagt natt til dag fem. Vi satt i lavoen og pratet i mange timer. Han stjal et kyss. Han hadde ikke spurt. Jeg var ikke så kostbar.

På den femhundreogattende dagen fikk vi våre evige ja. Så tok vi følge hele veien. Det lå i kortene fra dag tre og alle dagene i mellom. For en lykke. Takk og lov at jeg var her for to år siden. Takk for at vi er her nå. Livet må feires. To år allerede fyllt med bekjentskap, vennskap, latskap, svangerskap, galskap, ekteskap, klesskap og andre skap.

En hyllest til min kjæreste. Mannen i mitt liv. Den fineste jeg vet. En hyllest til dag tre.

Kan ikke de som er her inne og titter rekke opp handa? :-)

Det finnes nemlig en statistikk som sier at gjennomsnittlig er det 40 stk. som er inne på bloggen daglig. Ja, denne adressen til og med.

Jeg finner det noe snodig og egentlig lite troverdig ettersom jeg ikke skjønner hvem det kan være.
Er det deg?

Æ har beibi i magen...

..og om 41 dag kommer han ut i følge avtalen.
men slæktes han på mora så kommer han litt etterpå.
- Etter en træg fødsel korr han bare melde sin ankomst og så tar sæ god tid.
han bare sir at han kommer, og så tænke han "Slapp av.... æ e på på vei..."
Og da e d allerede gått over termin og æ ligg bare dær og vente på han.

Æ trur han kommer 1. september.


Æ har beibi i magen!

Men me dennan mora han har...
tørr æ håpe på at han skal være kjapp?

Kanskje minus minus blir pluss?
Kanskje æ og Daniel produsere raske onga sidn vi e så træg?

- Kom no når du kommer, lille bolle! :)
Mora di blei født et kvarter førr seint og d rætta sæ aldri. Æ forstår dæ.

Det er sommer
For det er sol

Og jeg har spist IS i dag
Og drukket kaffe latte
OG Spist Kanelbolle fra kaffebønna!

Snakk om sommer og sol!
Og 150 hjerteslag i minuttet.

Røde øredobber og hester og reinsdyr på beitet!

Hurra for sommertider!

Æ blei advart.
Æ blei advart for et par månda siden.

"Hold dæ unna syke menneska. Du blir så lett smitta."

Ka skal man si når et menneske som bær smitte og treng ro og tak over hodet,
"Sorry, du kan ikke komme inn her. Æ e desverre stelt med dårlig imunforsvar for tida og kan ikke omgås sånne som dæ på grunn av min lille ballong på magen."

Nei, d går jo ikke. Så vi åpna d vi kunne av døre og valgte gjestfriheta. Og d va meget hyggelig.
Ulempen va bare at da søndagskvelden kom; kom også en snikanes halsbetennelse.
Eventuelt ikke så snikanes. Ganske brått egentlig. Helt plutselig va æ rå i halsen og hadde vondt for å svelge.
Æ kjente hodepina komme og æ kjenne humøret forsvinne.

Så æ la mæ.
Og dær lå æ.
Da klokka nærma sæ 03.00 begynte æ å bli virkelig trøtt. Men d va så vanskelig å sove.
Æ fikk ikke til å sove me munnen igjen og æ fikk ondt av å ha den åpen.

Klokka 05.00 kaldsvetta æ og så på klokka. Æ hadde sovet litt innimellom.
Æ skulle opp klokka 07.00 og undra mæ på kordan d sku gå.

Da klokka va 07.00 va æ så sliten at æ prøvde å sove på nytt. Meldte forseintkomming til jobben og fikk sovet i nærmere 3 tima. Æ våkna, d svidde på øyan og æ dro på jobb.

D gikk for så vidt greit, helt til æ kom hjem. Da syntes æ så synd på mæ sjøl. D va forferdelig synd på mæ.
En gravid kvinne skulle slippe unna sånt. Og no va snørret begynt å renne og kroppen va helt gelé.

Æ skriv d hær for så vidt for å kunne flire litt i ettertid. Førr å kunne minnes at å gå gravid, ja, d skulle mannfolkan få prøvd sæ på. Sannheta e nok uansett at å gå gravid e stort sett en fryd. En liten unge, våres unge, gjør tilstanden til kroppen min noenlunde annerledes, men å! som d e verdt bryet!
På lørdag, før influensaen inntraff fikk æ en kommentar fra et mannfolk: "Å se en gravid dame e nåkka av d peneste en mann kan skue me sitt øye". Den gikk rett hjem, og æ strutte gladelig me magen, me min lille gutt i magen.

Han skal forresten passe på mora si når ho blir stor. Nei når han blir stor.
Han som æ passe på no når han e litn. Når min nydelige mann skulle finne på å bli rampat i framtida, så skal vår kjære sønn ta mora i forsvar, og be faren om å behandle mora pent. Hvis d skulle bli nødvendig. Muligheta e nok der, sannsynligheta e kanskje mindre.

Tilbake til min hverdag som gravid kvinne me influensa. D skulle vise sæ å være hardt.
Æ kom hjem fra jobb, og min hardtarbeidende mann hadde nok av ting utenfor husets vegga å gjøre. Æ hadde nok av ting å ta mæ til innaførr husets fire vegga, men æ va syk. Æ va slapp. Æ va gelé. Æ va trøtt. Æ va sår rundt næsa. Æ va rætt og slett utruli deilig kan du tru.

Så æ lå hjemme aleina og så i taket. Æ så i taket og æ så enda mer i taket. Egentli så lå æ rett ut og kanskje slappa av, mens æ benytta muligheta til å syns synd i mæ sjøl. Æ som va gravid, da skulle man jo bli varta opp. I denne fasen av livet. D va jo sånn d skulle være. Æ fant ut at æ va ikke blitt varta no særlig opp sånn generelt i svangerskapet. Den massasjen man får høre om, og trur skal komme så snart ryggen får en ekstra byrde, den e bare å glemme. Kanskje et par-tre gang i løpet av et nesten års-langt svangerskap. No når æ va syk, fikk æ ei gylden mulighet til å tenke på korr lite æ hadde fått nytte av å gå gravid. Æ må fortsatt vaske klærne og lage middagen. Og så syk som æ va no, så hadde d vel vært på sin plass me litt oppvartning. Noen som vaska klærne og laga litt mat til mæ, eller kokte en kopp te. Noen som lurte på kordan æ hadde d.

Etter et kvarters sjølmedlidenhet, som igrunn anses som en mer fiende enn venn, ringe mobilen. Æ e på badet og hente mer snørrpapir, og rekk den akkurat ikke. Æ ringe opp igjen, d va en tidligere kjæreste som ringte.
"Hei, jeg tenkte jeg bare skulle høre hvordan du hadde det?!"

Han hadde skjønt det. Han hadde lest nåkka i lufta, og lurt på kordan æ hadde det. Snakk om å velge rett tidspunkt. Det kunne nok ikke være til fordel for min fraværende mann at en eks ringe og spørr kordan d går. D va nesten så æ måtte flire litt. D va d æ trengte. Nån som ringte og hørte kordan æ hadde d, og jammen gikk d.
En eks av en anna tidsalder kom på besøk for få uke sidn. Han e sjøl blitt pappa og stakk innom for å vise fram jenta si, og se kordan æ kledde å være gravid. Fin oppmerksomhet. Eks-kjæresta kan være gode å ha selv når man e gift me drømmemannen. For d e d han e, drømmemannen min. Og d komiske va at eks-kjærestan dukke opp når han glimte me sitt fravær og blir en drømmemann når man uansett e søvnløs og ikke finn tak i drømmen.

Ei ny natt inntreff, og næsn e så dætt at d egentlig værken går an å puste me næsn eller munnen. Begge dela e like ubehagelig. Æ putte dopapir i næseboran og lægg munn under dyna så pustn ikke blir så alt for kald. Sove får æ, me en del oppvåkninge me både tissepause for gravide, snyting og harking og utbytting av dopapir-dotta i næsn.

Ny dag, nye muligheter. D skulle vise sæ å være muligheter for å tømme en og en halv dopapir-rull som snytepapir, og de aller beste muligheter for å være grinat.

D va egentli en helt spesiell og minnerik dag.
Så grinat va æ at d blei artig og minnerikt.
Mine to mannlige kollegaer hadde den glede av å dele dagen me mæ. Æ smilte til nøds og plutselig brydde d mæ ingenting at æ snørra mæ, sånn som æ vanligvis gjør når æ ligg i sænga og ingen ser mæ, snørra mæ så d duuurte, rett foran øyan demmes. Æ hadde ikke nåkka valg, og til å være grinat så hørte d me at d ikke skulle bry mæ å se fin ut. Æ hadde en følelse av at dæm va gla i mæ likevel, og dæm hadde d kanskje litt moro me å tenke at sånn høre me for gravide kvinne. Æ prøvde å overbevise dæm om at å være gravid va fint, men å være gravid OG ha influensa; d irriterte mæ litt.

Da Niels kom me kommentarn at han hadde sovet dårlig i natt, tenkte æ så grinate tanka inni mæ at d framkalte et smil. Så dårlig humør va æ. "Han skulle prøvd og vært gravid og ikke fått sovet ei hel natt lengre" tenkte æ inni mæ, før æ sa høyt: "No tenke æ så grinate tanka at æ syns æ e ganske komisk", før æ avslørte ka æ hadde tenkt, og vi alle tre smilte av mitt dårlige humør. Hær va d ingen medlidenhet å få for andre som sov dårlig for tida. Nei, takke mæ til.

Æ lurte på om æ non gang hadde vært så hær grinat før. Sånn i hele mitt liv. Æ som alltid blir så gla, og lattermild når æ har pms. sånn helt ærlig. Æ syns d e rart sjøl. Æ som ikke har hatt hormonelle forstyrrelsa som har vist sæ synlig i svangerskapet, d Daniel kan bekrefte.
I dag va æ dårlig humør. Æ va slapp og æ va grinat, og d kunne visst ses på mæ.

Daniel så d. Æ va trøtt og slitn. Og æ måtte også tilføye at i dag va æ så grinat at æ måtte flire av mæ sjøl. Hvis man først skal være sur så kan man være så sur at d e artig. Og d va æ. Syns æ sjøl.

Æ kom me negative kommentara som æ syns e unødvendig. Fortalte om eks´en som hadde ringt da æ trengte noen som syntes synd på mæ. Sa til drømmemannen at han datt jo noen poeng da eks-kjæresten va den som brydde sæ. Han poengtere at han mista vel ikke poeng førde om eks-kjæresten ringte. Og d hadde han helt rett i. D skal nok mer til før at han miste poeng. Han har mange å gå på, min fine Daniel. Og d va en glede i min sure dag. D va en opplevelse å være sur. Æ holdt godt på dopapir-rullen, og snørra mæ opp til flere gang på femten minutters biltur. Æ e sikker på at æ så aldeles nydelig ut.

D verste av alt e at han hadde sagt d på mårran, da æ satt i senga me dopapir i næsa og så på han før han dro. "Så fin du e!". Han hadde prøvd å innbille mæ d, og d verste va at d va akkurat som han virkelig mente d, og at æ trudde på han.

Me mitt sure humør og røde og tette nese, fortalte æ at æ ikke va i stand til å lage nåkka middag. Så han sku til ho svigermor å spise middag, æ va ikke sultn. Æ sku bli lemna aleina hjemme.

Æ kom me et krav. Æ ville ha elskov. Og som ektefolk så har æ lov å si at vi driv me sånt.
Tross min slappe kropp og dårlige tilstand ville æ at han skulle bli me mæ inn. Æ fikk tvert beskjed om at når æ va så i så dårlig humør, i tillegg til at æ va syk; så va d ikke akkurat d som frista han mest. Han skjønte visst ingenting når æ kom me et sånt krav. Kanskje ikke æ heller. D va ikke han æ va sjarmert av. D va bare en følelse. Akkurat som om æ ikke prøvde å være søt og sexy en gang. Akkurat som om æ liksom følte at æ kunne komme me et sånt krav, førr æ va syk.
Æ prøvde å forklare at d kunne jo hende æ blei i bedre humør av litt elskov når æ va så sur fra før. Men d va fortsatt uforståelig kordan æ kunne komme me et sånt forslag i min tilstand.

Så æ måtte gå inn og legge mæ, han dro. Æ skal ikke avsløre kordan d blei me elskov seinere på kvelden, men æ trur humøret steig. Æ beklaga mitt dårlige humør før æ sovna og strøyk han i håret, min arbeidssomme mann. Æ fikk sove ei hel natt og æ våkna og va bedre. Kanskje d blir me bare en halv dopapir-rull i dag. Rare innfall og dårlig humør, d kan hjelpe til på lattern i ettertid. Førr æ vet kor fint æ syns d e å være gravid. Og egentli så treng æ ikke oppvartning for å være gravid, førr d e en glede for mæ å få være det.

Noen gang kan d være lærerikt å være helt hjelpeslaus i kroppen. Og d e verdt d. Dennan slappheta, trøttheta. Influensaen kunne æ vært forutn, og d e faktisk mulig at æ skal høre på råd. Holde mæ unna syke menneska så langt d e mulig. Æ blir visst ikke så sjarmeranes når æ e både gravid og syk. Så no skal æ få unna den hær syken og bare være gravid og sjarmeranes. D e min plan, and I intend to keep it.

Men d e jo tross alt bedre å være så sur at d blir artig, enn å være så artig at man blir sur!