Ragnhilds TilstedeVærelse

En halvtime er gådd etter at vi begynte å rydde.
Vi setter oss i sofaen, drikker litt blåbærsuppe før Daniel legger hodet sitt i fanget mitt og jeg selvfølgelig skjønner at jeg skal stryke han i håret.

Jeg småflirer, og hvisker: "Livsnytere, vi?"
og Daniel stiller spørsmålet.

"Hvor lenge kan vi leve på at vi er nygifte?"

Vi har hatt et ryddeprosjekt som har spent seg til ikke bare en skikkelig opprydning, men en male-vinduer, lage-garderobe, hente-Daniels-siste-del-av-flyttelasset, komme-i-orden-prosjekt.

Det er nå gått over tre måneder siden vi flyttet inn her og erklærte oss som nygifte. Vi nyter livet og lever oss virkelig inn i rollen som nygifte. Ikke så mye stress, disse kjedelige tingene som skal gjøres de stikker faktisk ikke av, til vår skuffelse.

"Kanskje vi kan leve på at vi er nygifte det første året?" foreslår jeg....

Vi setter i gang på nytt, jeg ordner kontoret vårt, Daniel sorterer klær som ligger i gangen, på soverommet, på sofaen og alle andre plasser enn der de skulle. Så er det tid for ostesmørbrød fra ovnen. Mat må vi ha, selv om vi skal rydde.

Igjen befinner vi oss i sofaen, jeg og han. Vi koser oss med sprøtt ostesmørbrød i flere varianter. Med kalkunbryst, Gräddost, ketchup eller sennep, paprika, pesto, og diverse krydder.

Noen lukker døren og vi hører hæler som klikker. Jeg skvetter litt til; Hvem er det som skal få se dette kaoset; med oss to sittende i sofaen med ostesmørbrød, smørblide, og ikke så veldig hardt-arbeidende?
Det er mamma og svigermor. Jeg sperrer øynene opp, mens Daniel bekymrer seg ikke. Vi er jo nygifte, da tenker man ikke på hvordan leiligheten er, da har man det fint med hverandre. Det er hun selv som har lært oss.
Takk mamma, var det dette du tenkte?

Jeg blir litt flau, mens jeg tygger på min gode kveldsmat og skjønner at, nå er tiden moden til å være noe mer enn bare nygift. Jeg begynner å undre meg over om det går an å være nygift og rutinert samtidig?

I løpet av ettermiddagen med rot over hodene våre har det kommet forslag til å sykle tur, og til å gå på besøk og spise kringle med vaniljekrem. Vi hadde valgt oss det siste, men når telefonen ringer og Daniel må på hjelpefot, skjønner jeg at vi kanskje ikke trenger kringle i kveld.

"Jeg er tilbake om halvannen time, så går vi opp og spiser kringle når jeg er tilbake?"
Sier min fine mann som en selvfølge, men jeg henter min indre styrke og presterer:
"Kanskje vi må droppe kringla i kveld slik at vi får ryddet ferdig i dag...kanskje....?"

Livet som nygift er å anbefale. Ikke noe stress, vi har lov til å bare se hverandre og overse rot. Det spørs bare om det blir så enkelt når vi får en ny sjef i huset om ti uker..?