Ragnhilds TilstedeVærelse

Fru Nestun kunne sitte i hjørnet av det beige rommet, i en behagelig stol med fotskammel til.
En hvitmalt trestol av den smarte sorten, trukket om i et trekk av retro-farger og mønster som tar de rett tilbake i denne stemningen som kunne føles i i det filosofiske.

Hun kunne sitte i hjørnet i samme rom, lese Kjærlighetens tre porter, mens hun kunne fundere på hvorfor hun aldri tenkte tanken på å bli psykolog. I det samme som tanken vurderes, skjønner hun at ofte ender hun opp med å prate mer enn å lytte, og lytting er nok en veldig god egenskap. Hun liker barndomsvenninna som konverserer mer enn henne når de treffes, og som gir henne en mulighet til å være en god lytter. Som sier at hun er god å prate med. Det gir henne glimt for øyet. Om barndom og om nåtid og om framtid og om livets veier og porter. Slik som kjærlighetens porter; hun skal lese seg til hvorfor det bare finnes tre porter i følge denne boken. Personlig tror Fru Nestun det finnes flere. Kjærlighetens uendelige porter.

Der hun sitter en dag som ikke er nåtid, har hun på seg en kjole med sommerfarger som har brede stropper og store knapper over brystene, de som er frodigere enn vanlig. Selve mennesket er frodigere enn vanlig, hun er med barn. Hun bærer på deres sønn. Han er snart klar for ankomst og hun nyter å sitte i hjørnet med intet annet enn ro i boligen. Hun leser, sønnen forbereder seg for verden imens han sparker og trener seg til å bli turner.
Mannen fordyper seg på arbeidspulten, på en moderne datamaskin. Så moderne er verden blitt, men hun lever i sekunder i tilbake-tiden. I gamle dager. I sin retro-stol som endte opp med å bli hvitmalt enda hun vurderte en stilig grønnfarge. Den ville tatt stor oppmerksomhet.

Blikkfanget ville på dette tidspunkt uansett falle på den store framparten hennes. Og hun nøt å ha en slik mage.
Alltid hadde hun tenkt at gravide kvinner var noe av det vakreste. Hun var snart ferdig med å være en slik vakker kvinne som var et levende bevis på Guds eksistens og Hans medvirkning i verden. Snart i ferd med å bli en annen type kvinne. En mor. Et hjertevarmende ord som hun skulle fylle med innhold for sin sønn som ble oppkalt etter et kjært familiemedlem. Hun skulle gi kjærligheten enda flere porter. Være et vindu for sin mann og sin sønn, og åpne porter og dører.

Være en verdibærer. Hun skulle elske sin mann så høyt som hun kunne og han skulle elske henne tilbake. De skulle elske livet og lykken og søke det på sitt sterkeste. Og viktigheten av selvstendighet kunne understrekes, de skulle være selvstendige. Han kunne dra på arbeidsoppdrag over et par uker og hun kunne somle og surre for seg selv. De kunne være uadskillelige sjeler som på samme måte kunne vite hvordan de kunne være lykkelige uten at de måtte servere den for hverandre. De skulle servere lykke selv, for seg selv og ønske å spre lykke. Men ingen kunne bli den påtvingt. De kunne ikke påtvinge den til hverandre, men ta ansvaret selv.
Der satt hun i stolen i hjørnet og fant boken særdeles interessant og relevant, mens han holdt på med sitt. Det ville tatt seg ut om han ordnet i regnskap, men slikt hadde de ikke. Det ville passet inn på et kontor som det de satt på. Gardiner med rundinger. En stillhet som talte om kjærlighet. Hun kunne strømme av kjærlighet for han i det stille. Bare kjenne på det selv, og vite at de snart skulle bli en familie. De tre.
Og kanskje de skulle få en hund. Han skulle enda ikke ha fått alpakka på en gård, fordi gården enda var i planleggingsfasen. Der skulle frittgående høns pludre. De ville ikke trenge å kjøpe egg på den lokale butikken, men få det over veien. Hest, alpakka og høns var en fin kombinasjon. En krevende som sådan, de ville ha nok å henge fingrene i. Så de kunne spørre seg selv inn i mellom, om de hadde nok tid til hverandre.
Hverdagen slik de kjente den i fortiden var over. De var i en annen fase. En fase full av harmoni, urolighet, barnegråt, latter og tårer og frustrasjon. Harmoni. Slik livet ba på seg selv. Ga av seg selv.
De skulle gi og ta. Gripe det abstrakte som samles rundt et ord som "livet".
De skulle åpne opp flest mulig porter.
Leve side om side.

I en framtid uten klisjéer med hverandre. Det ekte abstrakte livet som i framtiden ikke kunne spås eller nås før de var ankommet dit.