Ragnhilds TilstedeVærelse

"Er det Steinar Albrigtsen?"

Jeg er blant de siste ut av flight SK 4415. Ingenting å stresse med, jeg skal bare til flytoget, kan godt vente.
Med "blant de siste" menes at det er meg, en mann med hatt og ei dame med røde cowboy-boots.
Med andre ord er det folk jeg kan legge merke til. De gikk ut bak i flyet og havnet i rulletrappen før meg.

Det første jeg legger merke til er de skoene. Knæsj-røde. Med mønster. Etterhvert ser jeg mer av mennesket og en gitarveske på ryggen. I en vag profil ser jeg en mann som er markert, langt sort hår i hestehale, svart frakk og kule sko. En blanding mellom relaxed, kunstnerisk og stilig. Definitivt musikalsk.
Jeg begynner å se en vag profil og tenker inni meg

"Er det Steinar Albrigtsen?"

De tar følge og jeg ser ikke framsiden. Jeg ser to mennesker, definitivt musikalske begge to.
Kanskje spiller hun for han, mannen med hatt som kanskje er vår alles kjære Steinar.

Jeg står bak han i den rulletrappen som ikke er en rulletrapp, men som går rett fram. For travle mennesker. Sånn som meg og muligens Steinar er i dag. Vi står på denne.

Er det Steinar Albrigtsen? Er det det? Skal jeg begynne å nynne på en sang?
Se om han reagerer og synger sammen med meg?

Da jeg var liten, litt mindre enn jeg er nå, sånn ca. 7 eller 8 år var Steinar Albrigtsen et idol.
Jeg hadde plata hans, en av de få platene jeg eide eller hadde stjålet fra mine søstre eller fra stuen, en blålig plate.
Pappa likte og Steinar. Han hadde gått på skole med han og muligens i klasse eller parallellklassen hans.
Jeg husker jeg syns det var tøft. Det var stort. De hadde bodd i Tromsdalen i oppveksten begge to.
Og Jørn Hoel også.

En av slagerne og mine favoritter var "She belongs to the wind". Jeg lyttet og lyttet og sang med og betraktet sangen. Det var en god sang. Og han var så flink, han Steinar.

Etterhvert skjønner jeg at det er ikke ei som spiller i bandet hans, det er nok en datter hvis han har det.
Hun er ung og han er eldre. De er likevel på nett. Veldig på nett.
Han har masse energi og sier det var en flytur som ikke ga han noe.
Jeg har news om Steinar Albrigsten.

Han er som en gammel kjenning og jeg er glad jeg får innblikk i hva som skjer i livet hans.
Jeg vet at han har vært i Tromsø en tur og at flyturen ikke var givende. Men jeg vet ikke om det egentlig er Steinar Albrigsten.

Skal jeg bare begynne å nynne på "She belongs to the wind"? Sånn at han kan skjønne at jeg har lyst å synge med han? Eller at han skal synge til meg?

Bare sekunder etterpå syns jeg det høres ut som han begynner å synge!
Gratiskonsert på rulleband.
Konge.

Han stoppet like fort og pratet videre med antakeligvis dattera.
Jeg ser at han har øreplugg, musikk i øret. Hva slags musikk hører han på?

Jeg moter meg opp. Skal jeg bare spørre om autografen hans?
Ikke til meg, men til sønnen min?
Nei.

Skal jeg spørre om et bilde på mobilen av meg og han, sende det til pappa?
Nei.

Det føles dumt. Han er jo ikke i vinden lengre og jeg liker egentlig ikke bilder med kjendiser, for man kjenner dem jo ikke uansett. Jeg kjenner han jo ikke så hva skulle jeg med bildet?
Men på en måte kjenner jeg han jo.

Jeg skulle fortalt hva han har betydd for ei lita jente han slettes ikke vet om.
Tore på Spore ringte meg fra NrK. Jeg hadde mulighet til å synge med Steinar.
Den gang.
Jeg hadde sendt brev til Tore og jeg hadde fått respons.
På grunn av en kasett som aldri ble sendt ble det ikke noe synging.
Tore la til rette for at barn skulle få en sjangse til å synge med en kjent artist.
For at jeg skulle få synge med Steinar.

Helt siden dette har jeg vært litt vemodig. Jeg fikk ikke sunget med Steinar. Jeg som gikk på musikkskolen, sang i auraen med bøyde knær, digget Steinar Albrigtsen og hadde fått en personlig telefon fra Tore på spore.

Er det Steinar Albrigtsen?
I så fall har jeg mitt livs sjanse til å få sunget den sangen med han. Den jeg ikke fikk sunget når jeg var 8.
Den sjangsen jeg har vært lei meg siden dengang for at jeg aldri fikk grepet.

Men jeg stod helt stille bak dem.
Det var jo bare oss tre i hele gangen der. Vi som var seine ut av flyet.
Jeg kunne realisere glippen fra barndommen. Den som enda føles som en glipp.

Helt til vi kom fram til ankomsthallen lurte jeg.
Da vi var kommet fram til bagasjebåndene og jeg skulle videre uten og han med, så jeg framsiden.
Jeg visste det. Det var han.
Det var Steinar.