Ragnhilds TilstedeVærelse

"I´ll count to three and then I´ll shoot..
One.... Two......"

-"Don´t shoot!"

En søt jente kommer ut av busken, og Little Joe legger fra seg pistolen der han sitter på sin høye hest, virkelig.
Han har gallopert og steilet rundt i ring, og løpt videre, med en nydelig rask pintohest påsadlet med cowboysadel.

Jeg skulle levd på den tiden der. Jenta, som forfjamset kom ut av busken hvor hun gjemte, har på seg en fin underkjole med blonder. Hun holder kjolen sin foran. Det var kanskje litt varmt tenker jeg. Men pent er det. I denne idyllen ved elven og trærne, kommer Little Joe fra Ponderosa ridende.

Ponderosa. Kanskje det er det ranchen min skal hete i Kaldfjorden. Ponderosa. Med en liten vri.. Eller Kaldfjorosa.

Hesten til Little Joe liker ikke hvem som helst. Men den liker Amy. Det gjør Little Joe og.
Han beskriver henne som ei jente med bare føtter og de største øynene han noen gang så.

Filmkulissene er så stille bak senen. Til og med de malte skyene. De står helt stille, slik som tiden står stille når noen er forelska. Det er faktisk ikke bare en klisje. Det er noen som opplever det sånt. Andre opplever kanskje at tiden går for fort. I fjor sommer måtte jeg kutte ned på søvnen til fire timer hver natt, for å få nok tid sammen med kjæresten min. Tiden stod stille og gikk for fort samtidig. Uten hjelp av stille filmkulisser.

Little Joe kysser den vakre brunetten. Han ser så på henne og spør: "Hvis foreldrene våre ikke vil la oss være sammen; vil du da rømme bort med meg og gifte deg med meg?
Ikke så rart hun blir overrasket, ettersom de traff hverandre første gang for to dager siden. Hun spør så etter å ha fått sitt aller første kyss: "Vil du virkelig gifte deg med meg?"
-"Jeg vil ha deg for resten av livet..." svarer Little Joe helt seriøs.

For noen klaffer det tydeligvis bare. For meg og Daniel gjorde det det. Vi kysset etter to dager. Det er det ingen som vet. Det er min og Daniels hemmelighet helt til jeg skriver det for alle som vil se. Daniel tok meg i armene sine som en skikkelig barsk mann. Vi lente oss på en kabeltønne og kysset når klokken var midt på natten i nordnorsk sommersol. Det klaffet for fullt.

Jeg hadde ikke på meg en fin kjole. Men snart skal jeg ha på meg den fineste kjolen. Jeg håper Daniel vil gi meg en hest i morgengave. Det trenger ikke å være en pinto slik Little Joe har i Bonanza.
Bortskjemt er jeg nok. Pappa har et stort ønske om å bygge ranchen her i Kaldfjord. Og når hesten er på plass, så er det meste på plass. For jeg er blitt fru i en fin hvit kjole.

Det er lov å drømme om gamledager, eller Bonanza-liv. Men heldigvis lever jeg nå i denne verden, og hadde det ikke vært for nettopp det, hvordan skulle jeg da kunne gledet meg over alt dette? Livet mitt her og nå, så som i Himmelen.

"Skal dere ha en plastpose?"
- "Nei takk, vi trenger ikke."
- "Ja, vi skal ha en plastpose".

Vi får en plastpose.
Jeg tar de fire tingene i handa og går ut av på butikken, mens jeg småtøysete og småirritert sier "Lille trassunge..." til min kommende ektemann som legger dopapirpakken (som forøvrig har håndtak på) og to småting i posen og rekker den mot meg: "Legg nå oppi". Fortvilet gjør jeg så det.

Jeg gleder meg til å bli Fru Nestun, samtidig som jeg undres på om dette er starten på en småmorsom konflikt for lange tider. Jeg skal leve sammen med han hele livet mitt. Enda jeg er i mot plastposer og prøver febrilsk å tenke miljø, mens han tar gjerne plastposer.

"Jeg har et par poser med plastposer hjemme. Vi har nok plastposer. Plastposer er ikke bra"
"Men det blir jo bare rot av å bære alle disse tingene".
-"Jeg klarer fint å bære disse tingene her..."
-".....Men jeg har jo en tekstilpose"
-"Den har jeg ikke sett..."
Jeg avslører kanskje ikke at jeg fikk den for omtrent en uke siden på utdrikningslaget mitt. En velkommen gave i mitt hjem, som gir gode signaler om min lite begeistrethet for plastposer.
Vi smiler til hverandre og kanskje vi egentlig begge syns det er en litt morsom fase. Kanskje en ekteskapelig milepæl som vi får en forsmak av, dette de kaller "hverdagen".

"Bare vent til hverdagen kommer!"

Jeg kan ikke annet enn å vente. Og jeg syns ventetiden er for lang. Jeg vil ha den hverdagen de snakker om, for det er den hverdagen hvor jeg skal få være fru til verdens beste mann. Hvordan kan en sånn "hverdag" være en liten trussel eller advarsel?

I håp om å overbevise min bedre halvdel (hvor jeg likevel syns at i plastpose-tilfellet så er jeg den gode halvdel for jeg er den miljøvennlige halvdelen) sender jeg en overbevisende melding til han:

"Det er et svimlende antall plastposer som havner på bossplasser, i forbrenningsanlegg, og ute i naturen verden over. De fleste anslagene ligger på et årlig forbruk på 500 milliarder plastposer verden over. Det tilsvarer nesten én million i minuttet. Plastposene lar seg ikke lett nedbryte.

Mange plastposer kommer aldri så langt som til søppelfyllingen. I stedet blåser de av sted med vinden. I Kenya klager bønder over at posene blir sittende fast i gjerder, trær, og til og med i halsen på fugler. I Beijing brukte myndighetene så mye penger på å fjerne plastposer fra avløpsrenner, kloakkledninger og gamle templer at de startet en kampanje om plastposene. I Bangladesh begynte de å forby plastposer etter at de begynte å tette til avløps og kloakkrør, noe som førte til oversvømmelser og spredning av smittsomme sykdommer gjennom vannet. I verden i dag er 4 av 5 handleposer av plast."

Neiognei, fysj og fy, de plastposene altså. Men uansett hvordan det er i verden, så er det mest av alt lokalt jeg ikke liker plastposene. De fyller opp skapet mitt og de er bare gode for å kaste rest-søppel i. Og rest-søppel vil vi jo i grunnen ha minst av. Det skal jo sorteres :)

Etter en telefonsamtale med min kjæreste, ble vi enige om tøypose-løsningen for kjæresten min også. Han skulle også få seg tøy-pose. Jeg forslo først:
- "Du kan jo ha med deg en Eide Handel-pose når du handler på Eide?! Det er jo kjempegreit!"
- "Ha ha... Det er sånn gamle damer gjør. Trekker opp posen på butikken, småhullete. På samme måte som de bretter matpapiret sitt fint tilbake etter de har spist matpakken sin, to uker etter at de begynte å bruke denne ene matpapir-biten."

Jeg håper jeg blir en sånn gammel dame. Helskjønt er det, regelrett.

Selv om tøypose for menn kanskje ikke er feminint, så er vi på nett.
Den miljøvennlige halvdelen utfyller kanskje den plastpose-glade andre halvdelen.
Jeg gleder meg til hverdagen kommer, jeg!
Jeg syns det var en fin plastpose-erfaring.
Vi er visst ganske enige, vi to!
Ja til ekteskapets hverdag og nei til plastposer!