Ragnhilds TilstedeVærelse

det er jul. jeg er forelska. det er romjul og jeg roter. jeg skal på stallen. jeg har det så godt at ingen kan ane. ikke jeg selv engang. jeg er heldig. det er jul og jeg er så forelska.
så forelska. snart kommer jeg til amsterdam. da er det nyttår. jeg har fem sorter kaffe til jul.

Etter åtte måneder som fastboende i Nordens Paris, har jeg fått bli kjent med en del spennende omtaler.

- Småkristne mennesker spiser dessert daglig. De hygger seg alltid etter middag hvor de ofte er sammen om å spise, og da selvfølgelig innta dessert og kaffe etterpå. Det spekuleres i om det har en sammenheng med at kristne ofte har det sosiale aspektet knyttet direkte til sine liv rundt mat og nestekjærlighet.

- Kristne og andre religiøse studerer gjerne medisin eller andre studier som er veldig målrettet og krevende. Dette kan ha sin grunn i at kristne mennesker er mennesker som har et generelt overordnet mål i livet ved at man bekjenner ei tro, og dermed blir det naturlig å ha høye "undermål", sies det.

- Kristne mennesker er ofte sammenfallende med friluftsliv og interesse rundt dette. Du kan finne dem samlet og de har nok en Bibel i hyllen og går i kirken, de virkelige frilutftslivs entusiastene.

Mennesker som altså spiser dessert etter måltider, studerer til å bli lege og er friluftsinteresserte, kan du veldig sterkt regne med er kristne i følge observante kilder i Tromsø by.


Dersom man i tillegg kommer fra Kaldfjorden, hvor undertegnede er vokst opp, så er menneskene der garantert kristne, - har ikke gardiner og heller ikke TV og, man kan til dels regne dem (oss) som noe annerledes enn vanlige mennesker. Når de presenteres og er fra Kaldfjord, så vet de fleste hvem disse menneskene er. Det er knyttet en hel del observasjoner til disse skapningene uten TV og gardiner.

Interessant....

Du bygde meg et hus
Hvor øynene dine ikke satte grenser
Men drømmene var gelender med en enorm trapp
Og hagen var ditt hår som skulle vokse og bli langt og krøllete
Armene dine var der jeg skulle bo og være
For der hørte jeg hjemme
Du bygde meg et hus med en garasje
Slik at jeg kunne parkere mine omgivelser
Og gå inn og legge meg på sengen av din hud
Og kjenne viften på kjøkkenet
Som duftet av en mandig arbeidskar
For jeg dyrket deg
Og med glede ville jeg holde deg i gang
For du bygde meg
Et hus
Hvor det var stearinlys og duftelys av tunge tak
Og lidenskap som ble innredet i hele stuen
For du var til for meg
Og jeg kunne innrede deg
Jeg fikk slå meg til ro i deg.

30/Sept/2006

Jeg har slått meg til ro i deg.
På den firehundreogførtiførste dag
og dagene imellom disse.
Jeg har slått meg til ro i deg.
I ditt hjerte og du i mitt.
Takk for den firehundreogførtiførste dag.

15/Des/2007

Jeg har lært mye.
Blant annet så har jeg lært at det er aldri for sent å snu. Det kan være en styrke mer enn en svakhet å snu.
Det er et godt poeng. For ofte er vi så sta. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite det.
Dette er livet vi har, og er vi i en nedoverbakke så er det ikke gærent å stoppe opp og nærme seg en oppoverbakke. Vi trenger ikke gå nedover bare fordi vi begynte på akkurat den bakken.
Jeg har fullført så mange løp. Trodde det var en stolthet. Men nå lærer jeg at det er aldri for sent å snu.
Jeg er glad for å ha lært det. Det er godt.
Vi kan endre vår hverdag. Jeg kan endre min. Bare jeg har gøtts nok.
Noen ganger er vår største svakhet vår største styrke. Bare vi evner å se det.

Hele livet har jeg lært noe. Hver dag lærer jeg. Det er ikke bortkastet, men noen ganger kanskje unødvendig.

Jeg har også lært at kirkehuset er låst utenom på søndager og spesielle dager.
Jeg vil ha en nøkkel og gå dit. Eller at det skal være åpent og at folk samles der.

Jeg har lært mye.
At vi skal forsøke å være vinduer. At vi skal åpne dem.
Våre egne vindu og andres vinduer.
Hjertevinduer.

Skue glimt av andres åpne hjertevinduer og åpne våre egne
for alle.

I Marias sko så var jeg kanskje litt skuffet over et nordlys som ikke ville vise seg
som gjemte seg og
på himmelen var det bare mørke eller regndråper som traff oss av og til
og på bakken var det noe vi noen ganger kaller sørpe
kanskje på sleng
og mørketiden slynget seg om søvnen
og holdt oss i dvale
en helg i dus
mørketiden gjorde fjellene kraftfulle
og hun kunne se byen by night klokken fem
om ettermiddagen
enda det ikke var natt
men vi var sjeler som levde i denne tiden da
vi vandret omkring
eller ikke gjorde det
da vi gikk på bruen og så ned i et svart hav
og opp på en Gud

I det nordlige landet hvor en bygd kunne se
nostalgisk ut fordi isen lå på veien og menneskene florerte ikke
mens en hvit azalea la til lyse farger
og gleder for enhver som kunne lukte eller se

snø på pianoet
i musikkens rytme går vi døgnvill i noens fotspor
kanskje våre egne

Kanskje i Marias sko

Orkidé.
Farmors hender.
Fjærfantasi og engler.
Forsiktighet.

Kjære Gud.
Pass på farmor på sykehuset.
Pass på mor som har lungebetennelse.
Pass på Halvard på sykehjemmet.
Takk for de gamle som er så fantastiske.
Takk for at jeg har vært velsigna med sånne som dem i mitt liv.
I Jesu navn; Amen.