Ragnhilds TilstedeVærelse

Line Gorine Sofie

Maria Celine

Margrete Overgang Vinnem

Pål Sverre Randi Grandiosa Ingvild Siri

Torunn Kitty Agnete
Tine Cicilie
Lise India Astri Silje Vanilje Carina
Pernille



Familieliv i Oslo

Der jeg satte meg ned i den store murbygningen.
Ved Deichmanske.
På en hard benk.
I et rom.

Mitt Fars hus.
I trefoldigheten.

Med våte øyne.
Et bankende hjerte.
Et overraskende initiativ.

Englesang av barnestemmer.
Liturgi av et annet språk jeg begynte å erindre.


I trefoldigheten.
Blir de stående disse tre.


Jeg setter meg.
Ned i den store murbygningen.
Hendene i kryss foran brystet.
Over et bankende hjerte.

Jeg vil hit en annen tid.
Jeg vil ha en nøkkel.
Til å bo på en hard benk.
Spise mitt måltid.

Jeg vil ha nøkkelen.
Jeg vil ha nøkkelen.

Jeg vil ha englesang. Og
nøkkelen til å komme når jeg ønsker.
Når jeg ønsker.

Døren er stengt for meg
Jeg vil ha nøkkelen. Og
åpne opp alle dage.
Til alle tider.
Til alle.

Når jeg ønsker.
Når de ønsker.

Så blir de stående disse tre.
I trefoldigheten.

Mannen sa at noen ganger må vi starte i en prikk.
. Prikk . prikk . prikk . Tankerom. Hvor vil vi nå.
Er det noen spørsmål.
Er det noen svar.
Flott.
Midt imellom. I medianen ligger undringen.
En mobiltelefon ringer.
Noen må ha svar.

Et annet sted tok en enestående det lille barnet i hånda si og sa:
«Talita kumi!»
Markus var vitne til det.
«Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»
Hun var levende. Og i medianen ligger undringen.

"Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!"
Han tar meg i handen min og sier det. Gang på gang.
Jeg er så liten i et stort skaperverk.
Helt tydelig sier han det der Markus var for to millenium siden.
Likevel sier han det der jeg er to millenium etter.

Valgene er ikke evner. Det handler ikke om evner.
Du kan ikke komme inn i kirka du arme, syndige menneske der du er.
Du kan komme i kirka du fantastiske menneske der du er.
Det handler ikke om evner.
Han tar meg i handen og sier det.
I det høyeste, det bredeste, det dypeste.
Og i medianen ligger undringen.

"Noen ganger må vi stoppe i en prikk og hive oss ut i en krusedull"
fortalte Fantasiministeren.
For vi vet ikke hvilken retning det går i.
For meg selv spår jeg dagene. Jeg spår og jeg spår som en spåkone på et desperat gatehjørne.
Kanskje ved verdens rumpe. Kanskje liketil i mitt eget kjøkkenhjørne.
Dette skal jeg gjøre. Sånn skal livet mitt se ut.
Lille jente, stå opp og start i en prikk.
Er det noen spørsmål.
Jeg ønsker å spå tulll og krusedull.
. Prikk . Prikk . Prikk .

Noen ganger slippes ikke de små barna til. De utenfor og de inni oss.
Da mannen som Markus fulgte så sånt , ble han sinna og sa til de voksne alvorlige:
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører sånne som dem.»
Han sa også at den som ikke tar i mot det Hellige sånn som et barn gjør, skal heller ikke komme inn i det Hellige.
Hendene hans la han på dem dengang. Myke hender.
Nesten som i dag. Tydelig rekker han fram sine hender.
Han er enestående

"Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!"
Han tar meg i handen min og sier det. Gang på gang.
Jeg er så liten i et stort skaperverk.
Helt tydelig sier han det der Markus var for to millenium siden.
Likevel sier han det der jeg er to millenium etter.

Et lite barn med humor.
Galskap.
Fantasi.
Mot.

Jeg er så lita. Som ei lita jente blir jeg modig.
Sett som en kvinne med evner blir jeg fantasiløs.
Jeg står opp og går mine skritt som ei lita jente.
Som ei lita jente vandrer jeg.
Tar et skritt. Starter og stopper i en prikk.
Ønskende om å få se Skaperverkets helhet
dras jeg tilbake til barndom.
Til Galskap. Fantasi. Humor.
Blir omskapt og Modig.

Nynner på en sang fra jeg var åtte og ikke likte å børste håret.
“....Jeg gikk meg over sjø og land, der møtte jeg en gammel mann. Han spurte så, han sagde så: Hvor hører du vel hjemme....?”

Lik en person som foretar en reise av religiøse årsaker.
Fenomen som er kjent fra flere hold, i utgangspunktet regnet som en plikt for troende mennesker.
De der nede.
Islam og bahai.
Bahai er et fantasifult ord.
Minner om Ship O´hoi. Minner om Latter. Ba ha ha hai´ai ai.

En pilgrim.
Lik meg. Sånn som denne.
Dette lille barnet.
En fremmed, en utenlandsk.
Vandrer fra sted til sted.
Til det Hellige land.

Er det noen spørsmål.
Er det noen svar.
Flott.

I medianen ligger undringen. Lengselen. Søken.
En motivator.

Det henspiller på de som hadde sett palmetrær.
Lik et barn skaper det i drømme. Med fargeblyanter.

Jeg er en utenlandsk inni meg selv.
Gikk meg over sjø og land.
Hører hjemme i undringen.
I Profetens bønn:

“Herre, jeg vet at mennesket
ikke selv kan rå for sin vei,
og at vandringsmannen ikke selv
kan styre sine skritt.”

Vi må noen ganger stoppe i en prikk.
Når vi på villspor ikke trodde prikken var starten. Punktum var enden.
Men punktum var starten med fantasi. Med mot og humor.
Vi starter på nytt. Hiver oss ut i en krusedull. For vandringsmannen kan ikke selv styre sine skritt. Og ikke sin prikk. For utgangspunktet er en kvinne.
Jeg blir som et barn som fra småbarns og spedbarns munn har latt lovsang lyde.
På en vandring. En pilgrim med et mål.
En utlending på reisen inni seg selv.
En fremmed på kjente trakter, fortsatt nytt med fantasi.
Fantastisk og fantasisisk.

Du kan komme i kirka du fantastiske menneske der du er. Du fantasisiske.
Start i medianen. I prikken. I undringen. I søken.
På din vandring. Dine verdens fotspor som et vesen. Som et barn.
En pilgrim på innsiden stopper opp for å vandre med faste skritt.
Å slå deg til ro kan du gjøre når du blir gammel. 

Nysgjerrigheten. Søken. Lengselen. Barnemenneske.

På vandring.
Ikke i verdens oppstrekede land.
I pilgrimen som vandrer i søken.
Etter Hellig Vann.
Hellig Indre Landskap.
Jeg foretar min Indre Pilgrimsreise.

Selv i mobiltelefonens tidsalder.
Selv to millenium etterpå.


"Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!"




Inspirasjonskilder: Markus (k5, v41, k10, v14) og Matteus (k21, v 6), Profeten Jeremia k10, v23), Jesus, Fantasiministeren på Lucky Næroset og Wikipedia som sier at en pilgrim må reise utenlands.

Fyrverkeri.
Hver dag er en oppdagelse.
Denne spesielt. Denne noe eget.
Hun er tilbake. Hun lever.
Som om hun er tilbake som en fremmed hos en gammel kjenning.

Der hun bodde i sitt tidligere liv. Det som endte for et par år siden.
Som var så kjent. Nå var det noe nytt.
Hun reiser.
Inni seg selv og ut av seg selv.
Ut av det trygge som er utrygt for en urutinert sjel.

På flytoget sammen med de andre som reiser
av andre årsaker.
De har vel en lengsel.
Der legger hun vesken sin ned i sekken. Hun er jo i statens hovedstad.
En storby. Det kan være farlig.
Hun legger pengboken gjemt som en bekymret bestemor.
Som om hun skulle lagt den under hodeputen senere på kvelden.
Fortsatt en ung kvinne.

Han ser ved første øyekast ut som en familiefar.
Sykkel med gul innlysende sykkelvogn som et barn kunne hatt glede av.
Observerer en stjålet sykkel og en stjålet vogn. Dette var et hjem.
Hans hjem i varmekjeledress. Et hjem på hjul. Trillende hjem i et urettferdig ubehag.
Å mistenke at han stjal det han hadde, det gjorde hun opplagt. Uverdighet.
Det skar i hjertet og hun skjønte at hun var skjør.
Det som før var hennes sted var, nå nytt og belærende.
Livsgivende.

Et vennskap som har fått ny betydning.
En Tine som varter opp og lytter som om det var alt hun hadde å gjøre hele kvelden.
Som utveksler erfaringer og ser på henne som så bereist, så trygg, så erfaren.
Som ler når hun får vite at hun tok forhåndsregler i en storby.
Som en bestemor som stadig får rynker fordi hun er bekymret. I øyeblikket fester de seg til et ansikt.
I det lille Kristiania som i verden er som en liten knopp som enda ikke er kommet til å vokse.
For tross alt er den liten for henne som ble kidnappet i en storby. Så røft.

Det er så smått alt dette som er stort. Som starter som en prikk og går i alle retninger.
Vi vet ikke hvilken vei den lille røde prikken går. Tråden videre.
På trikken ses ansikter. Møter mellom mennesker på sin helt egne måte.
Upersonlig. Samtidig så utrolig personlig.
For henne.
Noen lytter til musikk slik hun et sekund ønsket å gjøre.
Til hun skjønte at pilgrimen er sin egen walkman og at stillhet er kjærkommen.
Det er luksus. Stillhet.

Alt dette som vikler seg sammen. Fra å være noe smått, til tråder som surres sammen.
En vandring. Hun som beveges. Som røres. Som går i søken.
Livet kommer i røkk og napp. Til hverdags. Ukentlig. Uverdig. Eller trygt. Eller personlig.
Hun var tilstede. I ansiktene til de andre på t-banen.
Som en turist på villspor med en alt for stor koffert.
Ballasten var der. Tom for ord som ventet på å strømme.

Svevende hadde hun gått på flyet. Som om det var opplagt. Verdig.
Møtende med kjærlighetens gåte som hver dag utleveres.
De hadde kysset for første gang denne dagen. Denne noe eget.
Selv etter seksten måneder var det mulig.
La leppene møtes i en forening av søt vanilje og deilig kaffe og litt hasselnøtt.
Livet beriket.
Fyrverkeri. For en oppdagelse.

Lik sammensetningens mysterium som reflekteres i mann og kvinne.
Kvinne og mann. De store forskjeller og de små detaljer.
En kvinne som snakker i det store. I de lange linjer.
Og en mann som tenker her og nå. På henne her og nå.
Som tar seg tid.
Tom for ord som venter på å strømme.
Det skal verdsettes. Forskjelligheten som rommer og runger.

Kjærligheten som drar. Vennskap som gleder. Vandring i de lange linjer.
Et korstog på firehundrede mennesker i Kristianias gater, hvor hun er en blant mange.
De mange som leter. Som søker.
Denne noe eget.
Som finner.


Det som før var hennes sted var, nå nytt og belærende.
Livsgivende.

På mulighetens marked. Hun vil kjenne at hun lever i sitt eget. Sitt eget marked.
Med ett for øyet. Reisen til Kristiania ble nok en gang en begivenhet.
I reisen til seg selv. Hun kjenner at hun lever fordi hun er på t-banen.
Hun ser liv passere. Liv som bøller. Liv som rører.
Å slå seg til ro kan hun gjøre når hun blir gammel, sier en overgang.
I sin søken slår hun seg til ro som gjør henne utålmodig.
Alt dette som vikler seg sammen i det hun skriver.
Det trygge som er utrygt for en urutinert sjel.


Hun bar sitt lys i hånden.
Som minnet henne på alt hun trengte.
Noe skinner for henne når hun er villig. Bestandig tilstede.
Hun innser at hennes hjem er lik uteliggerens. I bevegelse.
Et hjem som melder seg steg for steg. I et rettferdig ubehag hvor en uro er pådriver.
Hun finner. Hun tar et skritt. Et romslig et.
Pilgrim på vandring med et mål.
Hellig tid.

Hellige oss i Sannhet.
Hellige oss i Stillhet på vandring.

tænk at han sa æ sku bynne på dein drømmen
dein vi hadde i tankan
tænk at han sa at æ skulle gjøre d
søke d og fullføre bestemt
tænk at han tænkte på mæ og på drømmen min
og vælsigna tanken nok til å si d til mæ

tænk at han sa at om æ ikke tjænte nok til å leve
så hadde vi no kjærlighet og mat
og lykke

d va nåkka av d finaste han har sagt
og d e jo å åverleve åvermåtelig bra
spørr du mæ

friske pust og tonge skritt
rægnet snik sæ ned og lægg sæ i den gråe fjæra
november e måneden etter oktobern som tok oss me stormen
og snøen kommer og tar farvel i samme skimt
ruta e mystisk og om nån daga e d mørketid
æ glær mæ sir æ te folk når dæm spør
no e d snart jul og et deilig budskap
vi kan snike oss til å slappe litt av innimellom stresse
tenke på d som skjedde
den gangen da tia va annerledes
æ vil juble litt i regnvære som kommer i november
sørpa ute e litt behageli førr den tyde på at d iallefall har vært snø
littegrann snø en vakker dag
æ flirte førr mæ sjøl i biln da d va nån sankt me snø hær
og kaffen e ækstra go på wi-to hjørne når d e kaldt og utålmodig på jobb
men så kjøpte æ julekaffe til traktern og gjett om dein blei som ny
og sjokolade fra finnmark
da e d ikke så værst å vente på mørketia
da syns æ den kan komme
for me den kommer budskape
me den kommer sterke følelsa
me den kommer kulda
og nordlyse regjære
dettan hærredømme hær nordpå
korr nån længte heim
men di fleste klare å finne sjarmen
når dæm leite
intenst
må dæm leite i sæ sjøl
i mæ og dæ

dettan e jo live i øyeblikk som framkalle bilda
d e jo såm mørkerom og stripe me glimt
eksotiske menneska fra nord
og flyktinga fra sør
i et møte me ansikta og naturn som ustanselig må samarbeide
du kommer dæ ikkje unna
d hær e nåkka som kan kalles et heim førr oss
i bybilde og distrikte
rægne fortsætte å komme
men ætter d blir d klarvær og kulde
og nordlyse kommer og tar dæ i varm favn

Det er som det er
bregrenset med lagringsplass
For å få noe inn så
må noe ut
Det er som et stille kapittel
slik at jeg forkaster hele boken

jeg finner ikke ro

Hvilken rolle spiller det

Det er som om livet går i revers
og jeg er flyttet inn mønsteret
det er som om dagen er spilt
Og jeg lurer nå på hvilken rolle jeg innehar i
teateret

hvilken rolle spiller det
statist eller artist

jeg som er i forandring
beveget meg hit
og ommøbelerte dit

jeg må forbli i ro

jeg levde på stående fot
i reisen for et levd liv
jeg sanset andre dufter
og finner meg selv i møtet med et
teaterstykke

hvilken rolle spiller det
statist eller artist
det er som om jeg ikke finner meg selv
for å få noe
det er som om jeg leter
etter timene som leker

hvilken rolle spiller det
i mulighetens overflod

temperatuen er på fire
det kjennes kaldt

jeg finner ikke ro

hvilken rolle spiller det
jeg har en bortglemt tro

Jeg skulle mene så sterkt
Og leve på troen
i Mitt liv

Jeg skulle mene så sterkt
om dagens jenter som spriker med bena
om utroskap og samboerskap
om å kjøpe hus før de gav seg til hverandre
om å svindle og lyve
det skulle jeg mene noe om

Jeg hadde funnet min verdier
Jeg mente det inderlig
Jeg skulle mene
fortsatt uten å fordømme

Det skulle jeg nevne og
stå for
og holde fast på

til jeg skjønte at å leve på troen
gjelder ikke Mitt liv
Men Ditt

At det gjelder ikke å mene så sterkt
Men leve i Din mening

Forene
I stedet for å mene

Jeg skjønte i det små
som jeg enda ikke skal forstå
at jeg hadde funnet mine verdier

Men du fant meg først
Du fant min verdi
og jeg mister mine verdier
fordi du står fast
på
menneskeverdet

Uendelig vakkert
I ditt bilde
I din mening

du vil til det gule huset
for å sove i din egen seng for en natt
om du er to-og-søtti eller ni-og-søtti
det vet du ikke
humoren sier tyve

Han vil til sitt hjem.

Med de gamle grå
der du sitter og venter på en buss du ikke kan komme deg på
Tiden hentet deg og blodforkalkningen
gjorde sine forandringer
Med et tappert menneske
er nå en forvirret kropp
Din egen seng er ikke lengre her
Gamle ungkar
Ottesen
Det gule huset er hvitt
"Du kan slippe meg av i krysset om jeg får skyss"

Du menneske med visdom
Ditt hjem er ikke her
Han vil ikke slippe deg av i krysset
Han vil gi deg skyss hele veien hjem
hvor evig hvile blomstrer

Jeg skimter et salig blikk
Kjære nabo
Hva kan min tjeneste være
O Store Gud
hjemmet er ikke et gult hus som engang var

Noen ganger ser jeg på Himmelen
Jeg tror
det er konturer av fjell
Ikveld da vinteren kom for å sove på bakken
Så jeg at fjellene var svevende
Som skyer på Himmelen
Jeg flytter fjell
med sanser
i en omskiftelig verden
Hvor nordlyset blafrer i en stjerneklar
Tromsønatt