Ragnhilds TilstedeVærelse

hvorfor ikke bare ta det sånn det er
som en klaff

hvorfor ikke bare si det sånn det er
som en framtid

hvorfor ikke bare gå det sånn det er
åndelig

hvorfor ikke bare møte det sånn det er
kjærlighetsflod

hvorfor ikke bare motta sånn det er
kjærlighetsoverflod

det er jo så såre enkelt
å legge sammen en og en
det er jo så såre enkelt
å forstå at vi er to
det er jo så såre enkelt
å ta i mot det som er gitt
som en gave
som nåde
som tro
det er jo så såre enkelt
å lytte til livets åndelige steg
som skrittes opp hvert minutt

det er jo så såre enkelt at alt
er lagt klart
for et svar

et skritt

det er jo så såre enkelt
at vi står på bar bakke
at vi er skapte
at død ble liv
at to blir tre

så sårt
enkelt

at vi ikke klarer å se
det trolige

i det allmektige

åndelige steg lytter

det er jo så såre enkelt
at vi hører det tikker
og prøver å skritte


mot det allmektige

Jeg vil skrive en tekst og du
lager melodi
en harmonisk melodi i ditt hode eller mitt
eller vårt
i et rom som runger
og beveger
hvor vi alle lytter
og skriver tanker
og jeg leser
ansiktet ditt
for du er i meg
i et møte
skriver og skaper
lytter og leser
og lager vi
en harmonisk melodi
i et hverdagsmøte

Emm, æ like vældi godt å ha en stor familie.
Takk førr idag.

Kjære Gud.
Kan du hjelpe mæ å huske den sangen æ har så lyst å synge me ho tante?
Også treng æ hjelp av og til når æ ikke klare ting.

Amen.

Johanne 7 år.


Min nydelige niese kunne be denne bønnen sammen med meg da vi satt nede hos meg den dagen hun ikke gikk på tirsdagsskolen. Vi hadde jogget en tur til min bestemor og tilbake. Jeg i sporty nike air shox på bena, hun med snowjoggers på bena. Vi var enige om at det nok har navnet "snowjogger" fordi det også går an å jogge med dette støvleaktige vanntette skotøyet. Hun satte på fanget mitt da hennes pappa ringer meg og spør når han skal hente henne: "Pappa, kan du hente mæ litt seinere, førr du skjønne, æ og ho tante læs å snakke me Gud".

En muligens litt forfjamset pappa skulle hente min lille niese litt senere. Det hørtes nok litt rart ut, for vi leste nemlig en bok som het "Å snakke med Gud". Jeg kjøpte den på et loppermarked på Hurdal Verk da det var vår.

I boken stod det om å be. Jeg spurte lille Johanne om hun brukte å snakke med Gud og be til han uten noen andre, svaret var at det var mest med sin mamma. Vi fant ut vi skulle si noen ting til Gud, jeg skulle begynne å si noe jeg kunne takke for, så skulle hun. Så skulle jeg si noe som jeg ville be om hjelp til, be for noen andre, eller noe i den duren. Så skulle hun.

Etter en innledelse med "Kjære Gud" sier hun raskt; "Emm, æ like vældi godt å ha en stor familie".
Hun har en mamma, en pappa og en lillesøster. Også har hun jo meg da, og besteforeldre og andre tanter og onkler og gammeltanter og gammelonkler.

Av en eller annen grunn ble jeg overrasket over at det var de første tankene hun sendte til Gud. At en syv-åring var så reflektert over at det var flott å ha en stor familie. Som om hun var klar over hva en familie betyr til forskjell fra alt det andre jenter i skolealder bryr seg om. Som venninner, SFO, Barbiedukker, PC-spill og alt det andre de har glede av. Det var kanskje ikke det første som slo meg denne tirsdagen. At jeg er takknemlig for at jeg har en stor familie. Kanskje derfor var jeg overrasket over at det var det første min niese ville takke for da hun foldet hendene. Litt sånn uten videre.

Onsdag kom og bar mye lærdom med seg. Jeg hadde passert enda en bursdag noen dager før, det er høst og jeg er blitt enda litt eldre. Selv om jeg er passelig barnslig i sjela, så er dog alderen en faktasak som registreres og gjerne også feires. Jeg er blitt eldre, kanskje litt klokere siden sist jeg fylte år, kanskje litt mer tørst på livet, kanskje litt mer ettertenksom. Jeg lærer så lenge jeg lever, det finnes ingen tvil om. Jeg har en historie på 22 år. Jeg har lært mye om meg selv, om vennskap, om familie om Gud og om livet.

Denne onsdagen var en helomvending. Til pass for meg. Til lærdom for meg. Det var en viktig onsdag. Og en viktig tirsdag dagen før. Godt bundet sammen med en tråd som kan være hvilken som helst farge.

Onsdag skulle gå med til å feire at jeg hadde fylt år. Jeg bakte kaker både tirsdag og onsdag. Vasket leiligheten; og som seg hør og bør, inviterte gjester. De som hadde huska på meg og de som ikke hadde huska på meg på bursdagen kunne gjerne komme på litt kaffe og kake.

Jeg inviterte over tyve venner og kjente, i tillegg inviterte jeg familien min, søstrene mine med mannfolka åsånn.

Onsdag klokken 21 kom min fetter. Min kjæreste hadde hjulpet meg å vaske leiligheten slik at det var ryddig når det kom besøk. Det var min fetter som spleiset meg og kjæresten, en veldig bra fetter med andre ord.
Onsdag klokken 22 kom mine søstre. Og onsdag klokken 22.30 kom mine svigebrødre og min tiltenkte svigersøster.

Det var nok kaker denne kvelden. Nesten tre kaker ble til overs, nesten uåpnet. Selv om min bror er heftig på kakespising.
Onsdag klokken 24 kom mine foreldre ned.

"Kjære Gud, emm, æ like vældi godt å ha en stor familie."
Denne takkebønnen ble sagt inni meg flere ganger denne kvelden. Uten forbausing.
Fordi jeg har en fantastisk kjæreste og en nydelig familie så var det mange nok til at vi måtte ha ekstra stoler rundt stuebordet. Det var mange nok til at jeg hygget meg, på tross av en skuffelse, og det var mange nok til å se at jeg hadde mennesker som stiller opp for meg når jeg ordner i stand for å feire livet.
Jeg kunne feire livet og enda et år, med en stor familie som alltid stiller opp for meg. Som jeg liker å være sammen med, og som liker å være sammen med meg. Jeg kan stole på at de kommer.

Ikke en eneste av mine venner og kjente hadde anledning til å komme. Ingen av de over tyve som jeg inviterte.
Studier, jobb, reiser, det er mange grunner til at folk ikke kan komme. Noen gode og noen dårlige.
Det ble en helomvending. Jeg hadde først og fremst sett for meg en bursdagsfeiring med venner og gamle kjente. Familien er liksom alltid der, så jeg inviterte søskene mine, men ser de jo ofte ellers og. Jeg hadde regna litt med at det ble en sammekomst hvor jeg kunne treffe igjen gamle venner. Som ny i hjembyen min.

Der satt jeg altså, med familien min. Og bare dem. For en berikelse å ha en stor familie. Jeg innså noe kjempeviktig. Vennskap er ikke en hverdagsgave. Vennskap vokser ikke på trær, eller gror på bakken. Vennskap må skapes og vennskap må pleies. Jeg kan ikke forvente at gamle kjente prioriterer meg når jeg ikke prioriterer dem. Studier, jobb, reiser, det er mange grunner til at jeg ikke kan komme. Alle er de kanskje gode grunner, men de er dårlige når de blir prioritert til fordel for vennskap. Det er tiden som ikke strekker til, men vi må strekke oss for menneskene som er i vår tid.

Jeg må stille opp. Jeg må skape vennskap. Jeg må skape på nytt. Ikke bare forvente.
Ikke bare forvente at jeg alltid har venner rundt meg som stiller opp hvorenn jeg er. Ikke bare ta en stor familie for gitt, men være takknemlig.

På kvelden sendte jeg en melding til venninna mi som danser og svanser rundt omkring i Australia. Som har hatt tid til meg siden puberteten.

"Jeg skulle ønske du var her i dag for du ville tatt deg tid."

Det kom en melding tilbake i hurtig fart fra det australske mobilnummeret: "Det ville æ helt klart! vi kan feire bursdagen din i jula om du vil Søta;-) Det e jo ei stund sia du har bodd i tromsø da, så du får nok flere nære venna der etterhvert. Og tenk bare kor uendelig mange gode venna du har ellers rundt omkring i verden! det e nu nesten litt tøffere;-) gla i dæ pøni! Du e best!"

Jeg fikk meldinga, smilte litt igjennom noen sjenerte, og småhemmelige tårer i øyekroken, og tenkte med meg selv: "Det er bedre med en god venn i Australia, enn ti bekjente i Tromsø".

Min lille niese på syv år, og min nydelige ungdomsvenninne på toogtyve gjorde en tirsdag og en onsdag om til noe lærerikt. Og alle de som ikke hadde tid til å komme. Og alle de som kom.

Jeg måtte nikke litt til Gud. Ja, jeg er enig med lille Johanne, sa jeg liksom. Takk for at jeg har en stor familie. Hjelp meg å sette pris på dem. Takk for at de stiller opp for meg. Takk for at Johanne stiller opp for meg fra Australia. Takk for en nydelig kjæreste, og takk for at jeg hver dag lærer noe nytt. Berikende.
Vennskap må pleies og skapes. Familien min er der alltid.

solen skinner
og jeg sitter inner
jeg ønsket jeg ute meg befinner
i gamle minner
jeg lykken finner
når et liv ikke går på skinner
og tomlene tvinner

men solen skinner
jeg vinner

når du kysser mine kinner

En blå dag.

Uten en mine. Dagen er kanskje en sånn hvor jeg ikke burde stått opp i det hele tatt. Sånn som de sier de som har grå dager. Jeg føler meg blå og nynner en tanke.
When I'm feeling blue.

Årets første sne har lagt seg. Kanskje jeg kunne juble.
Gått under lyktestolpene og sett sneen dale.
Livet er på vei, en ny sesong er kommet.

Jeg registrerte at mange var glade for høsten. Jeg rakk ikke å kjenne på det. Jeg tenker at det er romantisk med årets første sne. Det er godt med vinter. Men jeg rakk ikke kjenne høsten. Ikke enda.

Uten en mine gjør jeg det jeg skal. Tenker takknemlige tanker uten å legge noe følelser i det.
Jeg vet ikke hva som får meg til å føle meg blå. Jeg er så blå at jeg ønsker å dra linja helt ut.

Det er ikke det at jeg fikk sleng på bilen og kjørte inn i autovernet på begge sidene i morgest.
Det er ikke det. Jeg var på vei i feil retning for å hente kjæresten min. Men det er ikke det.

Vi dro til byen og jeg kom et kvarter for seint til frisørtimen. Den første på tre år. Håret mitt skulle få en etterlengtet omgang med sunnhet. Sunne tupper, tenkte jeg.
Den rødlige hårfargen skulle bort og håret skulle se naturlig ut. Jeg skulle ikke se fult så blek ut.

Jeg ble innhentet av en blå dag. Jeg skulle ønske jeg ikke rakk timen.
Jeg gikk ut døra og mente jeg fortsatt hadde en rødlig hårfarge bare med noen justeringer og jeg var blitt et klatretau fattigere til ingen nytte.

Det var ordene jeg ikke sa. Det var forventningene. Det var den gode følelsen som uteble.
Jeg hilste på bestevenninna til ekskjæresten til kjæresten. Jeg kom en time forsent til et jobbmøte.
Min trang til å jobbe seint meldte seg og jeg så blått på det. Da jeg var ferdig ble jeg en time forsinket.
Imens jeg improviserte tenkte jeg på alt jeg kunne fått gjort. Alt jeg burde fått gjort. Alt jeg ønsket å gjøre.
En blå følelse kommer sjelden alene og jeg dro linja så langt jeg klarte.
Tiden som ikke strekker til.

Jeg satt i sofaen og tenkte på eksamen som nærmer seg. Korrigerte meg selv i å sitte i sofaen.

"When I'm feeling blue, I sit in my blue chair"
står det over min blå stol.
Jeg insisterte for meg selv at jeg måtte sette meg i den blå stolen. Det gjorde jeg.
Det var for rødt.

Jeg ble nostalgisk av lengsel. Lengselen til en annen tid. Til vinteren i nord som er blålig. Til lyset som er blått og befriende. I det jeg sitter i den blå stolen på en blå dag i det røde rom. Jeg blir enda blåere.

Jeg har ikke hatt tid til å filosofere. Jeg har ikke hatt tid til å skrive. TIden er som vinden.
Flyktig og rastløs.

På vei til ei gammel skrivebok tenker jeg skriftlig. Jeg skriver det jeg tenker inni hodet. Skriver tanker. Inni den gamle skriveboka har jeg skrevet spanske dikt. Jeg har skrevet notater til globalisering. Jeg har skrevet kjærlighetsbrev til en jeg trodde var den rette. Jeg drar den blå linja helt ut.
Tenker på spansken jeg ikke får brukt. Globaliseringen jeg ikke henger med i. Jeg prøver å dra den blå linja over til kjærlighetslivet.

Til kjærligheten.
Men den er for rød.

Jeg legger meg i sengen og skjønner at sengen har feil farge. Den er ikke blå.
Jeg sovner til friheten, lykken og følelsen av å ha levd dagen slik den kom.
Det var en vellykket blå dag.

Det kom til kjærligheten. Jeg kunne ikke dra linja helt ut.
Kjærligheten var rød.

blonderet på min longs av ull er vått
det regnet etter en fin søndag og en fin
fjelltur
og ei fin venninne
jeg fryser på et arbeidskontor av mur og lukkede persienner
og drikker te som en fanatiker
mens jeg varmer henda på kruset
jeg lengter til varmekabler i gulvet
og skjønner at jeg kanskje må sette sykkelen
i garasjen
og slå på varmeovnen på veggen
for uten skjermer får jeg stenansikt
selv om kjærligheten varmer
jeg lengter etter nordnorsk havkyss
kan du gi meg det
niels?

Så ta da mine føtter
og gi meg solidaritet
Ta da mine armer og omfavn meg med din godhet
ta da mitt hjerte og øs av din kjærlighet

Så ta da mine føtter
Så jeg kan gå mine solidariske steg
Med nike air shox
og den hellige ånd