Ragnhilds TilstedeVærelse

Hun stod og tittet på blomstrene som var der. I mange forskjellige farger og varianter. Hun fantaserte om å ha hele den lille leiligheten full av blomstrer i glade farger. Til å bli lett og lystig av. Hun kunne invitere våren inn i sitt lille rede, og ta vare på våren i tanker og sinn når hun så alle de glade blomstrene. Trekke frisk vårluft, som rimer på blomsterduft, nå når høsten var kommet og ute var det grått regnvær.

I det hun stod på butikken med tak over, og funderte på hvilken plante som skulle få bli med hjem, så hun for seg at hun stod i en blomstereng og kunne plukke hvem hun ville. Taket over henne åpnet seg og ble en lyseblå himmel. Hun måtte smile.

En liten lykke i øyeblikket, å få velge blomster.

Meget omstendig og omtenksomt bestemte hun seg for en oransj gerbera. Hun hadde hatt samme blomsterplante i fjor sommer, men måtte flytte fra den. Nå var hun nyinnflyttet og kunne invitere en ny en med hjem. En som kunne gjøre en stue til noe litt mer på stuebordet. Det lille ekstra.

Det var noen som var litt for blasse. Som om de var pastelloransje. Og noen var mer gule og noen mer røde. Og noen var så små blomster på. En velvalgt, deilig plante ble tatt med og hun var nettopp der. Tilstede. Med to utsprungede knalloransje blomster på, som matchet det nye knalloransj gulvteppet hun fikk av sin mor i bursdagsgave til bursdagen som kommer denne høsten. Det var ikke bare å ta noe. Det var velvalgt, som om hun skulle på ball og måtte finne riktige sko til kjolen. Hun gikk forbi chrysantenumer i mange farger. Det at hun kjente igjen navnet, og kunne gjengi det med riktige bokstaver, gjorde henne litt stolt. Litt voksen i sitt barnlige sinn. En hvit fikk være med.

Forelsket var hun nok. Det kunne alle og enhver kanskje se, for hun tenkte ofte på han. Og mens hun lengtet skulle hun lage ostekake som han liker. Med friske blåbær som tante plukket for å gi mamma, siden mamma er for travel til å gå på blåbærtur og bli blå på hendene og på tunga og på tennene. I fjor da hun selv og han gikk på blåbærtur fant de syv blåbær i skogen i isboksen sin. Det var nok til å bli blå på hendene og på tunga og på tennene. Det var gått ett fint år siden.

Og når blåbær-ostekaken var satt i kjøleskapet skulle hun vente mer på sin kjæreste. Og når han kom ville de være letta og kysse og prate over en kopp kantaka kaffe fra Kværna.

I det hun tok blomsten, sin oransje gerbera, med seg ut av bilen og over dørstokken så hun at alle varene hadde tatt knekken på de utsprungne blomstrene på sin nye plante. De som hadde vunnet over alle de andre siden de var så friske og fine. De hadde knekt av, og hun innså at utvelgelsesprosessen var bortkastet. Men bare for et øyeblikk, for hun fant senere ut at blomsten kom nok til å bli enda finere enn før når de nye knoppene sprang ut, bare hun stelte godt med den. Da hun innså det, innså hun hvor fint det var at blomstene var knekt av og planten bare stod igjen som en slags kål-blad-blomst med bare grønne blader. Hun satte seg i hjørnet av sofaen og plukket opp den avknekte blomsten. Hun begynte å plukke blader, mens hun sa inni seg:


"Elsker, elsker ikke..."

Hun begynte med "elsker", og når hun skulle ha en pause, så turde hun ikke ta pause etter "elsker ikke". Men hun begynte med å elske, og sluttet med å elske. Det var en romantisk regel. Og hun smilte fordi hun visste at hvis hun havnet på "elsker ikke" når alle bladene forsiktig var dratt av, så hadde hun nok gjort en feil i tellingen, og hadde en til blomst som ga henne en ny sjanse til å elske. Hun havnet på "elsker", og som en liten unge var spenningen gått over i smilet og vissheten om at "Ja, jeg elsker". Hun var glad for den oransje gerberaen som kunne fortelle henne nettopp det. Elsker.

Hun var glad for den oransje gerberaen som blomstrene ble knekt av på etter en omstendig og omtenksom utvelgelse.

For om drømmer ikke går i oppfyllelse, så må hun oppfylle dem selv. For selv knekte blomster kunne brukes til å bli minna på et lykkelig verb. Og om blomsten ikke havner på et lykkelig verb så må hun havne på det selv. Og om ikke lykken kommer som perler på en snor, så må hun legge til rette for kostbare små øyeblikk og hente lykken i dem. Lykken i en vakker blomst på butikken.

Om hun havnet på elsker ikke, så hadde hun heldigvis visst at det var en feil, og havnet hun på elsker så skulle hun elske. Hun skulle elske uansett. For størst er kjærligheten, og om hun ikke kunne si et "Jeg elsker deg" til han, så kunne hun si et "Jeg elsker livet og kanskje en dag er det han jeg elsker sånn". Iallefall tenkte hun det i hjørnet og smilte og takket inni seg.

En oransj gerbera som heldigvis knakk litt da hun kom hjem og ikke hadde behandla den som hun burde. Ikke bare fikk hun elske, men hun kunne også gå å invitere en ny hjem mens den andre trengte tid på å spire igjen.
Slik som hun selv ikke var helt utsprungen.

Hun endte på et lykkelig verb og det aktet hun å gjøre.
Hun skulle ikke vente på lykken, men gjøre livet om til lykkelige stunder slik en oransj gerbera kan på en fredag.

"Å leve ut våre drømmer, omfavne livets usikkerhet og strebe mot vår egen unike sjebne" står det på baksiden av Paulo Coelho's bok. Den som kjæresten min leser, i det vi prøver å gjøre nettopp det.

Barcelona er ett av de stedene jeg alltid har hatt lyst til å oppleve.
Vi møtes ved boardingen tolv dager etter at vi sist så hverandre og kysset. Tolv dager med nyoppsatte drømmer.

Kjaeresten min lukter av papirfabrikk. Han er nok sliten for tida, men vi skal fly for å finne hvile. Inspirasjon og rekreasjon. Jeg skal få kjenne den spanske rytmen. Språket og menneskene som snakker spansk.

Jeg sykler ned langs Barcelonas svar på Champs Elysees. Selv om vi tråkker i vei i en millionby der hvor bilene også kjører, så klarer jeg ikke å dy meg. Istedet for å se rett fram og rundt meg, titter jeg oppover. Oppover der sola skinner over de høye bygningene. Der Gaudí har utfoldet seg med unik arkitektur som gir meg en følelse av å ha sett litt av eventyrland.


"Passeig de Gracia" og Barcelonas store himmel. Himmelen er stor også i Spania.
Det slår meg at Passeig de Gracia kan bety "Gate av nåde". Vi sykler på en gate av nåde. Jeg, en jeg er glad i og en jeg ikke kjenner så godt.


Han jeg ikke kjenner så godt er vår private guide. Michael. Han har rød skjorte med en sykkel på fordi han er glad i å sykle. Han har bretta opp de korte skjorteermene og har grønn shorts på i militærfarge. Pilotbriller og lyst hår.

Han ser ut som en syklist som vil verne naturen fra all biltrafikken i en storby.
Vi følger etter han i nesten fire timer. Han stopper med hvert, og viser oss Gaudís arkitektur. Han viser oss det gotiske kvartalet og den gamle havnen som nå er overfylt med rike menneskers båter. På en kafé setter vi oss og tar en pause. Han ser ut som fra en amerikansk serie på TV2 og bakgrunnen han har, minner enda mere om det. Vi sitter i en storby på en kafé ved stranda. Stranda rekker langt bortover med den uekte sanda og det er høye kontorbygninger i bakgrunnen. Vi snakker plutselig om New York, og jeg fortviler når jeg konverserer ettersom engelsken min har blitt rusten siden sist jeg brukte han.

Det var en herlig tur på sykkel. Jeg og de to guttene gatelangs. Vi så parker og gamle bygninger og kom til Sagrada Familia. Et mesterverk av arkitektur. Av Gaudí.
Vi ville gå opp der, men måtte vente til vi ble alene. Vi skulle videre på sykkelturen og fikk istedenfor vite hvor vi skulle kjøpe deilige churros med sjokolade.



Vi var på La Boqueria. Markedet hvor jeg gikk rundt og knipset bilder. Jeg tok bilder av tomater. Av rare frukter og deilige fristelser. Av mango og ananas og pasjonsfrukt og papaya. Jeg kan nesten kjenne smaken i munnen.
I bakhodet hadde jeg den kaféen jeg engang skal starte i Nordens Paris. Jeg kunne ramme inn bildene fra Barcelonas store marked. Til å bli inspirert av. Til å kjenne smaken i munnen. De glade fargene. De kunne henge på veggene i knæsje farger og de som ville kunne få spise og drikke seg mette. De kunne bli inspirerte.
Mens jeg gikk mellom et hav av mennesker mellom trange fruktboder fikk jeg god tid til å forme forretningsideen min for menneskene i nord som kunne komme å få inspirasjon.
Inspirasjon av deilig mat. Inspirasjon av livets gleder. Inspirasjon av Himmelen.
Kanskje er det den kaféen jeg skal drive med han jeg er glad i hvis livet vil og hvis Gud vil at vi skal holde sammen og hvis han vil drive. Eller kanskje med min søster.

På vei inn til Barcelona gikk vi av bussen alt for tidlig. Det er fint å gå seg vill, for da må vi gå omveier. Da lærer vi ting vi ellers ikke ville lært. Ser ting vi ellers ikke ville sett. En mann i midten av førtiårene gikk også av bussen. Senere kjente jeg ham igjen på grunn av en merkelapp på genseren som hang nedover. Jeg la også merke til, nå, at han hadde gullsko. Og hva er det som har fått en mann i førtiårene inspirtert til å kjøpe gullsko med røde skolisser? Hadde han visst at jeg skulle undre meg på hans liv, en fremmed sitt.

Den andre dagen etter den første dagen hvor vi ikke gjorde så mye mer enn å holde i hender langs havna, dro vi til en Park. Igjen Gaudí.
Trøtte og varme tok vi bussen for å gå i parken.
Vi skulle legge oss på gresset og sove ute i sola. Vi skulle få litt farge på kroppen så vi kunne se litt friskere ut, og vi skulle sove for å bli litt kvikkere.

I parken var det ikke grønt gress.
I parken var alt av stein.
Den var rundt femten hektar. Den parken.
En virkelig attraksjon for mange.
For oss ble det et mislykket sovested.
Vi fant et steinrøys som var laget som benker, med utsikt over Barcelona.
Vi satte oss der for å sove.
Jeg la meg på fanget til han jeg er glad i og i det jeg sovnet hørte jeg noen som stoppet opp og tok bilder av oss. Kanskje det ikke var det folk gjorde i parken. Fant seg en steinbenk for å sove på.
Senere så vi at det fantes flere som sov i parken på steinbenker. Kanskje de hermet etter oss.

Jeg våknet av at jeg ikke kjente noe i høyre fot. Jeg kom på idéen om å skrive en bok, som så mange ganger før. Denne gangen fant jeg bare tittelen. Han jeg er glad i har en bok i sekken av Paulo Coelho. Igjen. "By the river Piedra I sat down and wept". Min bok het "In Park Güell I layed down and slept". Jeg fant ut, noen sekunder senere, at dette måtte være begynnelsen på en historie. Og den historien var enda uskrevet. Den kommer i form av hver dag.

Vi gjorde ikkke så mye den andre dagen heller. Var sammen. var kjærester.

Men etter sykkelturen gikk vi på restaurant. Vi spiste forrett og hovedrett og drakk vin og spiste is og drakk kaffe. Vi ble kjent med hverandre på en ny plass. Hele tiden blir vi det. For vi er på oppdagelsesferd.
Senere dro vi på Flamencoshow. Dette var dagen for å være våkne turister.
Da showet var over var jeg så inspirert at jeg trampet i gatene. Jeg tok en paseo og en runde rundt og trampet med sandalene på brosteinene. Hvor deilig er det.
Da vi satt på en Plaza hvor vi var nesten alene mellom de gotiske bygningene som egentlig ikke var gotiske, så vi nesten ikke Himmelen for det var mørkt ute. Men vi visste den var der for vi kjente Himmel med hverandre.

Til storbymenneske ikke å være så hadde vi det bra her.
Hver reise minner meg om hjertet.
Og at Reisen er ikke destinasjonen, men måten å tenke på. Måten å se ting på. Å bli minnet om hva vi lever.
Tiden slutter å være tid og vi tar dag for dag. For vi kjenner ikke reisen før vi oppdager dagene.

Vi dedikerer energien på å oppleve verden for å finne energi igjen. Vi setter en parentes i rutinene og prøver å finne ut hvilket menneske vi ønsker å være. Vi lever annerledes fordi vi blir kjent med verden. I den samme verden vi lever i.

"Å leve ut våre drømmer, omfavne livets usikkerhet og strebe mot vår egen unike sjebne" står det på baksiden av Paulo Coelho's bok. Den som kjæresten min leser, i det vi prøver å gjøre nettopp det.



Hvor viktig livet er for det vi føler, ikke for det som har verdi. Hvor heldig jeg er for å ha muligheten til å velge en reise utenlands når jeg reiser inni meg selv.

Til storbymenneske ikke å være, kjenner jeg en lengsel mot en reise som minner meg om det jeg la igjen der hvor fjellene er høye og rytmen er latinsk. Jeg skal få kjenne den spanske rytmen. Språket og menneskene som snakker spansk.
Jeg vil gjerne kjenne den latinske rytmen.

Ikke i en storby med travle mennesker som har nok av penger til å ville ha mer. Nok av penger til å tjene seg selv. Den fysiske reisen jeg tar er ikke den egentlige. Den egentlige er lengselen etter å gi viktighet til det som er av viktighet. Forandringer som ikke skremmer meg.
Der hvor gleden er en annen. Der hvor roen og siestaen er en annen. Der hvor takten kjennes annerledes ut.
Der hvor de ikke er fattige og ikke har penger i ett og samme.
Der hvor de har glede og tid. Tid til hverandre og glede for hverandre.

Jeg vil tilbake.

Reisen er ikke sightseeingen. Reisen er menneskene. Reisen er oss. Vi som er til. Vi som bor i samme rom. Vi som sitter i samme bil.
Som verdsetter livets mirakel.

Vi skal fly for å finne hvile. Inspirasjon og rekreasjon. Jeg har kjent den spanske rytmen.

Jeg har kjent et mesterverk av arkitektur. Ikke av Gaudí.
Han har utfoldet seg med unik arkitektur som gir meg en følelse av å ha sett litt av eventyrland. I det han utfordrer meg til reisen innenlands. Landet inni meg.

Et mesterverk av arkitektur. Av Gud.

Vi må stoppe med hvert. Og vise oss Guds unike arkitektur.