Ragnhilds TilstedeVærelse

Jeg ble bananlurt idag! IGJEN!

Jeg kjoopte meg et par broodskiver til lunsj, og trengte saart en banan til paalegg.
Jeg gaar bort til mannen som selger bananer og legger en banan i haanda hans.
Han ser paa meg og lurer paa hva jeg vil. Og joda, jeg vil gjerne ha en banan i dag.
Han tar opp handa og viser en finger. Jeg nikker "En banan ja...."
Han er forundret og holder opp en finger fortsatt og jeg gir han en yuen som er det jeg har av smaatt.
Bananen kostet sikkert halvparten, men ettersom han bananlurer meg saa putter han hele i lomma og lo godt da jeg gikk.
Jeg snudde meg og da stod hele groonnsaksboden og lo, og jeg maatte le litt jeg ogsaa.
Jeg var blitt bananlurt igjen!

I dag har jeg opplevd Kinaturens hooydepunkt.
I dag er Kunming den beste plassen aa vaere.
I dag har jeg moott flotte mennesker.

Klokken 17 skulle jeg moote Eva utenfor Nordica. Vi skulle treffe Cathy som hadde invitert oss paa middag.
Vi var saa heldige aa skulle faa oppleve et ekte kinesisk hjem, med ekte kinesiske mennesker og ekte kinesisk mat. Det er noe av det beste en kan faa innen kultur, spoor du meg.

Paa forhaand hadde jeg grua meg litt samtidig som jeg gleda meg. Jeg saa for meg at jeg maatte spise MASSE mat og at all denne maten som sikkert ble disket opp til oss var veldig rar og delvis ukomfortabel aa svelge ned.
Jeg saa for meg en bolig hvor murveggene kanskje ikke var malt, og vi maatte sikkert sitte paa smaa krakker aa spise paa et lavt bord paa gulvet. Jeg tenkte at det sikkert var en bolig med masse dill dall og kinesisk pynt og moonster. Jeg gledet meg og jeg tenkte det var sjarerende.

Vi var invitert til Cathy's bestemor paa middag og Cathy fortalte at bestemoren gledet seg til vi skulle komme.
Vi dro et stykke ut av byen og kom til et strook med hooye blokker, trippet opp til tredje etasje og steg fornooyde over doorstolpen og inn i en bestemors hjem.

Det foorste som moote oss var at vi skulle beholde skoene paa. Vi kom inn i ei kjempeflott stue med flott mooblemang og satte oss i sofaen. Dette hjemmet kunne like gjerne vaere et norsk hjem, det var veldig flott der. Vi skjoonte at vi var blitt invitert hjem til et middelklasse hjem og kanskje mer enn det.
"Do you want to watch an american movie?" spurte Cathy oss da vi hadde faatt servert litt gul vannmelon paa bordet som hadde mye godt aa by paa. Det var satt fram Dove sjokolade, kinesisk sjokolade, fuglefroo, peanootter og annet snacks. Det var litt surrealistisk aa komme til et kinesisk hjem aa se paa en amerikansk film paa en fancy TV. Kanskje jeg hadde undervurdert den kinesiske standarden i storbyer.
Vi fikk god te ogsaa servert, som stadig ble fylt paa av en onkel etterhvert som vi hadde drukket halvveis.
Bestemoren stod paa kjokkenet og laget mat hele tiden, og tanten var i hjemmet sitt ved siden av og laget spesiell ris for aa ta med til maaltidet.

Jeg var spent paa maten, og skjoonte at det nok var god standard paa den ogsaa. Etterhvert kom en gutt med knebeskyttere paa til bestemoren, og ble presentert som Cathys lillebror. Ingen andre enn Cathy kunne snakke engelsk, foor ei annen venninne av Cathy ogsaa kom over.

Da det var tid for mat satt vi oss til bordet som altsaa var etter vanlig norsk standard, vi skulle altsaa spise i vanlig hooyde. Det var dekket paa med masse retter, og bordet ble veldig fargerikt med all den maten.
Til meg og Eva var det dekket paa med spisepinner, skje og gaffel.
Vi fikk en kyllingsuppe servert, med masse kyllingkjoott. Kjoottet er ikke slike filet-biter vi er vandte med, men det er rett og slett brukt store deler av kyllingen for aa faa god smak i suppa. Saa den ble servert med ben og sener og det som var. Det man ikke svelger, spytter man ut paa bordet ved siden av tallerkenen.
Det var ellers ei god suppe, men noe vanskelig aa faa i seg all kjoottet etter en del fettklumper og rariteter jeg ikke er vandt med aa spise av kyllingen, og som nok ikke skulle spises heller!
Vi fikk proove mange forskjellige ting, noen riskaker som var kjempegode. Det virket som det var rismos som var frityrstekt, med erter i. Vi fikk smake noe de sa var fra fjellet, nesten som noe fra traerne tror jeg?
Jeg og Eva stirret paa noe veldig rart som stod paa andre siden av bordet, og gruet oss til aa smake. Vi ble auset opp til av bestemoren som spent saa paa oss for aa se hvordan vi likte maaltidet. Det vi trodde var kjoott, var rosa-aktig og hadde huller i. Skremte fikk vi det paa tallerkenen, og avslappet ble vi da vi fikk vite at det var noe groonsaker. "It is in the water and it has flowers on it", lo Cathy. Det saa nesten ut som korall bare i en annen konsistens, jeg har ikke peiling paa hva det var. Det smakte godt. Vi fikk ogsaa en rett med bacon og en spesiell ost inni og en liten bit av noe som Cathy sa var vanskelig og lage og smakte kjempesterkt.
Paa forhaand saa vi at de tok fram en flaske vin og ville virkelig gjoore stas paa oss. Da vi satte oss til bords proovde vi aa forklare at vi ikke drakk alkohol og at vi ikke hadde lov til det paa skoletur. Cathy forklarte oss at det var som juice og at det var helt greit, foor bestemoren tok opp glasset og skaalte med meg og Eva. Vi tok noen smaa slurker og kjente fort at det ikke var bare som juice. Da glasset hadde staatt uberoort en stund kom de og helte ut vinen og gav oss ordentlig appelsin juice :) Det var uansett hyggelig at bestemoren ville gjoore slik stas paa oss, og det var bare Eva og meg, pluss bestemoren og bestefaren som hadde faatt vin til maten.
Noe som smakte veldig godt var soot ris. Den var kleimete og minnet om risgroot bare at det ikke var krem i og heller ikke like mektig som riskrem. Cathy hadde for lengst skjoont at vi likte godt det som smakte soott :P

Broren som visste seg aa vaere fetteren til Cathy da vi spurte hvordan d hang sammen at en familie hadde mer enn ett barn (pga. ettbarnspolitikken her i Kina), kom underveis og presenterte seg for aa oove paa engelsken. "I am ten years old" sa han noe sjenert, uten at vi egentlig helt skjoonte hva han sa.
Da vi forlot kjookkenbordet gikk onkelen ut en tur, og kom tilbake litt senere med gaver til oss. Vi fikk eksklusiv te som var laget paa en spesiell maate, i noen kjempeflotte innpakninger. Vi ble helt overveldet over aa bli gjort saann stas paa hos folk som knapt visste hvem vi var. Det var skikkelig hyggelig. Alt jeg hadde i gjengjeld var en norsk krone som det stod "NORGE" paa, som suvenir.

Dette var en kjempeflott opplevelse aa faa treffe kinesere personlig, og spise med dem og proove aa snakke litt med dem. God og mett dro vi fra besteforeldrenes leilighet etter tre timer, og jeg ser fram til flere kulturmooter med flotte mennesker her i Kina :)

Dette er historien om bananlureri.
Begrepet bananlureri oppstod i byen Kunming, 12. mars 2007, i den kjente, men fjerne republikken Kina.

Det var en gang en jente som likte aa reise og oppleve nye steder, nye kulturer og nye land.
En dag var jenta i Thailandet. I Thailandet kostet en klase bananer rundt 15 bhat. I Norge tilsvarer det 3 kroner.
Jenta kjoopte ofte bananer, ofte i baner, ofte i klaser, men ogsaa ensomme bananer.
Bananer hadde de i jentas egen kultur ogsaa, og der kostet en banan mellom 2 og 3 kroner da de var importerte.

En natt, paa en nogen ukomfortabel busstur, hvor lengden var beregnet til 13 timer; stoppet den store bussen ved et lite sted for at busspassasjerene kunne faa seg noe aa spise.
Jenta bestemte seg for det sunne og gode alternativet; bananer.Litt smaatroot, men fornooyd, gikk jenta til kassen med et par bananer. Ikke en klase til 15 bhat, men to soote smaa og fristende bananer. Hun la dem fram til kassadamen, og det er her bananlureriet kommer inn i bildet:
"Det blir 40 bhat".
Jenta var blitt bananlurt paa reise i Thailand, og betalte noe motvillig 40 bhat for to stykk bananer. En klase kostet som sagt 15 bhat i dette landet.
Det ble hjemlandets pris for bananene. Damen i kassen visste nok at jenta hadde veldig lyst paa bananer, og kunne derfor ta hva hun ville for dem. Hun saa nok ogsaa at alle som kom av bussen saa veldig lettlurte ut.

Lite visste jenta om at bananlureri kunne oppstaa i Kina ogsaa. I enda hooyere grad.
Hun skulle dog fort faa finne dette ut, da hun en kveld var paa vei tilbake til leiligheten og ville ha bananer paa broodskiven til frokost.
Hun tok med seg en klase bananer og gav det til kjoopmannen i den store fruktbua. Ved siden av bananene stod det skrevet 4, 2 Y per kilo paa kinesisk, dog tallene var sifrert.
Som en lur kjoopmann han var, mannen som solgte frukt, saa tenkte han at det var en god ide aa bananlure de lyse jentene fra utlandet. Ikke kunne han engelsk, ikke kunne de kinesisk; kanskje han kunne tjene seg noen kroner ekstra?
Han la bananene paa vekten, trykte inn kilosprisen, og lot like saa godt vaere aa sette paa de ekstra nullene som gjorde at bananene kostet 10% av det han gjerne ville ha.
"55 Yuen for bananene" lyste det av vekten.

I dette landet Kina, var valutaen og pengene noksaa lik de i hjemlandet til jenta, saa 55 Yuen for bananene var nesten tredoblet av hva de koster der.
Jenta kunne ikke annet enn aa forfjamset le litt, for saa aa se paa kjoopmannen.
Kjoopmannen saa paa vekten, siden saa han paa jenta. "Vil hun kjoope bananene for 55 yuen?" tenkte han.
Jenta viftet med armen for aa si "nei takk", og i det hun gjorde det, la kjoopmannen til to nuller paa vekten, og tilbydde jenta bananklasen for 5, 5 Yuen.
Jenta lo og lo, og kjoopmannen begynte aa le litt forlegent han ogsaa. Jenta betalte riktig pris for bananene og ropte til venninnene sine: "Det er gooy aa bli bananlurt!".
For denne gangen hadde hun betalt riktig pris, samtidig som hun fikk en morsom erfaring med paa kjoopet.
Bananmannen ble nok litt skuffet over at bananlureriet gikk i vasken, og jenta og venninnene syns bananene smakte godt til frokost dagen etterpaa.

Kjing kjong kinaland, har du blitt bananlurt?





Hvis du vil tilby jenta bananer til gunstige priser er nummeret til leiligheten hennes hvor hun blant annet koser seg med bananer, foolgende: +86 871 823 8081.

Ikke det at jeg tror at noe kan sammenlignes med Paradis, men om jeg kan tenke meg til en aldri saa liten tusenedel av hvordan det kan bli, saa er mine opplevelser noe i naerheten.
Jeg har en T-skjorte med bilde av en strand og palmer som det staar "Paradise is waiting". Lite visste jeg at jeg kom til aa oppleve dette, men naa skjonner jeg forvarselet. Jeg tenkte paa Himmelen jeg.

Okei. Naa er jeg vel tilbake i Krabi. Tilbake til turistliv og charterfeber, etter tre uforglemmelige dager.
Det er naa 10 dager siden jeg reiste fra Norge, jeg hadde ikke trodd i min villeste fantasi at jeg skulle faa oppleve SAA mye forskjellig og flott paa disse dagene.

Her i Krabi skal vi vaere til imorgen for vi setter snutene nordover og etterhvert oppover mot Kina. Her kan du faa menyen paa restauranten paa svensk. De som sitter rundt deg forstaar alle hva du sier, du kan booke overnattingen med en danske, kjope fersk VG og Dagbladet for rundt 30 kroner og i det hele tatt. Kulturen forsvinner, og fokusen blir strand, sol og varme. Det er ikke helt meg.

Heldig som jeg er, har jeg faatt reist ut paa tre dagers "campintur" som det ble kalt.
Vi har reist med australske Elisabeth som er gift med thailandske Sun (som forresten smiler som ei sol hele dagen), de eier en fiskebaat og en long tail baat.

Vi fikk satt opp telt paa Bamboo Island, vel 2 timer ut med baat. Det virket saa uberort og herlig, og er et naturreservat med svaert faa fasiliteter. Stranden er hvit og lang, godt hjulpet av knuste koraller. Bare noen meter oppover er det frodig gront. Til morgene i dag stod vi opp klokken 06.30 og saa soloppgangen. I lopet av 2 minutter var solen oppe og lyste rodt som jeg sjelden eller aldri har sett for, og rundt oss var det stille og bare havbrus. Det er saann du kanskje har sett paa film, bare litt bedre. Vi spaserte rundt oyen for frokost, det tok en droy halvtime. For en dag, for et liv, for en herlighet.

Jeg har for forste gang i mitt liv provd aa snorkle. Det var fantastisk. I 21 aar har jeg vaert lykkelig uvitende om at det finnes en saa flott verden i havet ogsaa.

Det var som aa vaere vektlos der jeg flot rundt og menget meg med havlivet. Vannet var helt gjennomsiktig.
Tror sikten var rundt 20 meter, enn for meg som ikke hadde synsbrillene paa meg. Fiskene i havet var fantastiske. Gule, sorte, rode, gronne, hvite, solvfargede, smaa og store, stripete og smale.
Tenk hvor utrolig verden og alle skapningene er skapt!

Til lunchene fikk vi deilig, spicy mat, og en av dagen provde jeg "Rambutan" til dessert. Teltene ble slaatt opp av Elisabeth og Sun, og vi hadde tre dager med soving i telt, uten noe vask eller ordentlig toalett, men med havet, med naturen, med en fiskebaat og en veldig flink Sun som laget herlig thaimat alle dagene. HERLIG aa vaere oyboer.

Vi dro rundt med fiskebaaten til forskjellige oyer, og stoppet utenfor Leonardo Di Caprios "The Beach" og snorklet litt. Senere gikk vi i land paa Phi Phi Island, hvor jeg, Morten, Kristina og Rune klatret 350 trapper og gikk opp til "Viewpoint" og fikk en spesiell utsikt over oya hvor ogsaa tsunamien herjet ganske kraftig. Det er bare to timer med baat fra Phuket, saa det er betydelig turistifisert paa Phi Phi.

Jeg har folt meg som en bekymringsfri eventyrer disse dagene paa oyene. Jeg er takknemlig. Jeg tror ikke jeg faar se saa gront eller klart hav igjen. Saa vakre klipper og saa hvite strender igjen. Jeg haaper likevel at jeg er en evig eventyrer.

"Aa fly med egne vinger er en storre oppdagelse enn aa sette seg paa en reise i et fly med vinger. Dog kan begge anbefales og kombineres i aller hoyeste grad."
- Ragnhilds visdomsord fra Bamboo Island 3. Mars.