Ragnhilds TilstedeVærelse

Naa er jeg i Krabi, det er altsaa paa kysten av Thailand. Vi tok nattbus hit i gaar, 13 timers reise.
I dag har vaert forste strand-dag og jeg har faatt skille. "saa brun du er blitt paa beina" sier de, stakkars Raggen er ikke blitt like brun i andletet.

Reisen ned til Smilets land ble noget kaotisk. Snostorm paa Kastrup gjorde at vi ble forsinket fra Gardis og dermed mistet vi vaart fly til Thailand. Det ble sovn paa gulv og seter paa flyplassen i Danmark. Som alltid sover jeg ganske godt bare jeg legger ned hodet, saa det gikk helt fint. om morgenen ble vi vekket og hadde faatt fly til milan, Italia. Etter ei ko paa 5 timer fikk han ordnet med plasser med Thai Airways. Vi hadde aldri trodd at bagasjen kom etter oss, i alt kaos paa Kastrup, og endret reiserute og forsinkelser, men snakk om hell i uhell! Alt gikk helt supert, og 15 timer etter skjema havnet vi i Bangkok.


Var flott aa komme hit. Blir ikke like mye "nytt" i forhold til land og natur, for det minner mye om India. Det som var en befrielse var at folk smiler, noe de ikke gjorde i India. ETtersom India var et strengt og anstrengt land aa vaere hvit kvinne i, saa er Thailand helt fantastisk.

Vi hadde et par dager i Bangkok og ble godt kjent i deler av byen, spesielt Khao San road, den kjente backpacker-gata og typisk 'markedsgata'. Paa vei dit var det vegg i vegg med bryllupsbutikker og solv-butikker. Saa naa har jeg brudekjolen og solvsmykkene klare. Daniel har kjopt seg stasjonsvogn.
He. Vel. Iallefall saa gikk jeg og Grete oss vill i Bangkok noe som gjorde at vi fikk litt mer kjennskap til byen. Er ikke en typisk storby slik en tenker seg det, men en by med masse smaa gater og boder og Narkeder og alt som hoorer med. Bykartet hjalp ikke saerlig mye, for thaiene skjonner ikke stort mye engelsk og skiltene var paa thai, saa det var et lite puslespill som vi brukt 1 time paa aa finne opp ned av og kom oss vel hjem.

I Bangkok dro vi paa baattur med middagsbuffet nedover elva Chao Praya midt i byen.
Syns det som er mest spennende er aa spise paa gata, noe som ogsaa koster en brokdel av prisen. En vaarrulle koster 10 bhat, altsaa 2 kroner. Jeg har forresten spist snegler for forste gang i mitt liv. Interessant.

Det var godt aa vaere tilbake i Asia, puste inn luften som for mange kan virke forurensa og kvelende. Det er liksom noe med det aa sanse at du er i et annet land, i en annen kultur, paa reise...

Vi var innom et veldig FORGYLLET Buddha tempel. Senere ogsaa paa Grand Palace. Fine greier.

Reisen gikk videre til Kanchanaburi hvor vi bodde paa et flaate-hus paa vannet.
Jeg har naa altsaa hilst paa 5 -6 tigere som jeg har klappet og tatt bilde med. Det var goy!
Senere saa vi tigerunger, og jeg klappet ogsaa noen deilige vannbofler ;)

Paa kvelden, mens vi spiste kvelds paa flaaten, begynte det aa regne, tordne og lyne. Det var kjempekult, syns naa jeg. Vi danset regndans, men siden maatte vi gaa inn fordi vi kunne faa lynet paa oss ;p

Dagen etter dro vi for aa ri paa elefanter. Elefanter er snille dyr og glad i bananer og har lange snabler.
Saa satte vi oss paa en bambusflaate og dro hjem langs elven Kwai i 45 grader.

Naar det har vaert saa varmt er det best aa holde seg i skyggen, men naa er vi jo paa kysten ved havet og skal paa "campingtur" om 2 dager for vi vender snuten oppover igjen til Bangkok og Chiang Mai.

Her i Krabi er det flott natur, bratte klipper og blaatt hav. Herlig.

..::VINTERFERIE::... TROMSØ

21. februar: Avreise til Bankok - Thailand
22. februar: Bankok - felles hotell
23. februar: Bangkok - backpacker (KhaoSan Road)
24. februar: Bangkok - Felles Grand Palace ++
25. februar: Kanchanaburi - Tigerbesøk, River Kwai, tropiske skoger, Tempel
26. februar: Nattbuss til Krabi (kysten...)
27. februar: Strandliv / Krabi
28. februar: Strandliv / Krabi
1. mars: R + D= SANT i 5 måneder! - Øyturer.
2. mars: Kulturmøter
3. mars: Mat & Massasje
5. mars: Chiang Mai (nest største by i Thailand)
6. mars: elefantsafari
7. mars: Lokale oppdagelser
Khantoke!
8. mars: Thai Airways - Kunming / Yunnan i Kina!
9. mars: Innkvartering i leiligheter!
10. mars: Xi Shan (Western Hills)
11. mars: Kirkebesøk etc.
12. Yunnan Normal Univ
English Corner
13. mars: Dali?
14. mars: Dali?
15. mars: Lijiang?
16. mars: Lijang?
20. mars: Shi Lin (steinskogen)
21. mars: Panda-eksepedisjon? Guilin?
23. mars: Xi’an, Xian City Hotel
24. mars: Terracotta-soldatene
25. mars: Tog til Beijing
28. mars: Siste dag i Kina....
29. mars: SAS hjemreise! Gjensyn m/Daniel : Mush i Mash...

..::PÅSKEFERIE::.. TROMSØ

11. april: Hurdal Verk :)

Noen adresser og telefon-nr:
...... Kunming:
T C/G Nordica kulturkafe
Address: Xi Ba Lu (Xi Ba Road)
Nr. 101, Chuang Ku/Loft
Telephone: +86-(0)871-411 46 91;
411 46 92
地址：昆明市西坝路101号， TC/G诺地卡画廊（创库内）

.....XI’AN
Xian City Hotel 西安城市酒店
Address: No. 70 Nan Da Jie, Xi'an
Phone: 86-29-87219988

.....BEIJING:
San Yuan Jin An Hotel
Address: No. 6 Beijing Railway Station East Street,
Dongcheng District, Beijing. 100005
Phone: 86-10-65265588

.......Royal Norwegian Embassy, Beijing
1, Dong Yi Jie, San Li Tun
Beijing 100600
Tel dagtid: +86 10 6532 2261
Nødtelefon: +86 1391 086 9659

Aurora, jeg er betatt.
Du fengsler meg, Aurora.
Jeg vil være der du er og dele mørket med deg.
Jeg har lyst å løpe på dine farger.
Du øser livsgnist. I din nærhet finner jeg kjærlighet.
Jeg har lyst å synge din røst og sette beina på deg.
Jeg står under deg og du blir som en hel himmel.
Aurora, jeg er glad du bor der jeg bor.
I nordens Paris, et glimt av magi.
Og svermerne fra polarsirkelen omkranses som en oase
Når du viser din nydelige flamme i vinden.
Under Fløyen jeg kysset min kjære
Mens du så på, Aurora.
Og jeg ble beveget da du skiftet rytme
og det turkise ble lilla.
Jeg kjente en dragning og følte meg hjemme.
For en spektakulær hverdag i Hålogalands perle.
Aurora Borealis, du bergtar meg over fjellene.
Nordlyset i Tromsø, du som vokter over svermerne fra polarsirkelen.

Vi sitter på "Circa" over en kopp mokka som er litt for kald allerede da den blir servert. På bordet er det risset diskret inn J + R, der i hjørnet hvor vi sitter. En barnslig, kanskje litt rampete del av meg, får lyst til å skrape D + R inn. Det er tilfeldig at den ene bokstaven er R, og jeg kommer inn på tanken om å endre J'en til D. Så kunne jeg sittet tilfreds og beundret det lille herverket. Daniel sa "stamplassen vår" da vi kom inn, han sa det på en tullete måte. Vi satt i samme hjørnet, på samme café for et halvt år siden. Jeg, Daniel, Daniels pappa, Daniels lillebror og Daniels beste venn, over flere kopper mokka og svart kaffe.
Vi brukte tid på hverandre.

Det er noe med det å ta seg tid til praten. Ta seg tid til Samtalen som den faller på.
En spennende samtale. Den gjør meg deprimert og motivert på samme tid. På vei i bilen fra Tromsdalen og over broa snakker vi om tid. Det som er mitt store problem. Med stor P om du vil. Eller for så vidt med store bokstaver som sådan. Mitt store PROBLEM. Når jeg tenker på et problem så er det noe som har dukket opp.
Sånn som i en cockpit. "We have a problem, sir." Litt sånn diskret når piloten ser at det er noe galt (Vet ikke hva som fikk meg til å assosiere med en cockpit? En film?). Eller vårt problem som mennesker. Det vondes problem.
Det finnes mange problemer, og jeg tror kanskje alle og enhver får smake på litt problemer underveis, enten om du får det servert fra cockpit'en, eller om du innser dem sjøl. I dag innså jeg et problem som har vart siden jeg lærte meg å se på klokken. Sikkert fra jeg var liten jente. Det dukket ikke opp bare i dag.

Problemene er vel problemer fordi mennesker rundt oss har vanskelig for å godta en spesifikk situasjon. Vi kommuniserer hva som er problemer og bestemmer ganske mange av dem kollektivt.
Tidsklemma.
Det moderne problemet. Tidsklemma og stresset. Effektiviteten.

Å, som jeg misliker sånt. "Tidsklemma". Søren heller.
Hvorfor ikke senke skuldrene? Prioritere riktig? Ta seg tid til det viktige, så er det ikke en klemme.

Nå skal ikke dette bli en filosofisk skildring om hva et problem er. Hvorfor vi har problemer. Hva en tidsklemme er. Eller noe "Ragnhilds svar på hvordan prioritere tid til livet og de riktige tingene".
Sannheten er at det er gigantisk. Og sannheten er at jeg er så skammelig dårlig på tid.
Jeg er dårlig på å prioritere tid til livet og de riktige tingene.
Sannheten er at i dag er jeg nostalgisk og forvirret, glad i Daniel, jeg en somlekopp og jeg har ikke begreper om tid.
Jeg er sanseløs på tid.Jeg er så grenseløst bak mål på tid. Tidsperspektiv.
Jeg sliter ofte med tidsklemma.
Å, som jeg misliker tidklemma.
Jeg har lyst å skvise den. Jo mer jeg tenker på det. På meg selv. Mitt personlige problem annet enn å være et armt menneske, jeg vil sparke i veggen.


Hva er det som gjør at vi kommuniserer som vi gjør? Hva får meg til å skrive dette så alle kan se? Si noe til noen? Se og bli sett. Hør og bli hørt. Av alle behov vi mennesker har er det å bli sett det viktigste. Enten med øynene eller bare det å bli sett med kjærlighet. Og av og til bli vi ikke bare sett, vi blir avslørt med kjærlighet. Sånn som jeg er blitt i dag. Jeg er avslørt. Jeg er et surrehode. Jeg er forferdelig dårlig med tid.
Jeg satt altså på Circa. Se for deg noe så koselig som et kjærestepar i hjørnet med en kaffekopp i handa, dype blikk og en lang samtale. Daniel spør meg hva klokken er. BÆÆÆNG. Hva er det med tiden?

Vi skal rekke noe. Vi skal videre. Vi skal hele tiden videre. Alltid har vi noe å gjøre. Kanskje er vi for sent ute allerede. Alle skjønner at vi kan ikke sitte på café til klokken 7 om morgenen. Jeg skulle ønske det var sånn i dag. Barnslig.

Jeg er veldig forelska for tiden. Det er litt av grunnen til ønsket om å gjøre herverk på Circa. Jeg gir meg mer og mer hen til Daniel. Jeg frykter for hver gang jeg merker det. Jeg frykter at om en tid, så skal vi videre med tiden og vi er ikke sammen. Men så gir jeg meg hen og gleder meg. Jeg håper at om en tid, så kanskje vi kan se hverandre med trofast kjærlighet. Det er tidens hemmelighet. Hemmeligheten om oss som tiden bevarer.

Jeg vil gi Daniel det beste av meg. Jeg vil kommunisere gode egenskaper. Kanskje det vil gjøre at det blir oss. Jeg blir lei meg hvis jeg skuffer. Jeg blir fælen av å kommunisere dårlige egenskaper. Problemer.
Søren heller. Jeg vil grave problemene ned. For i dag så var samtalen meg og min tidsklemme.

Ofte tenker jeg på venner og beundrer dem som venter på meg. Hvorfor gjør de det?
Jeg holder ofte ikke tid, jeg holder ikke mål. Jeg stjeler andres tid og har vanskelig for å beregne tid.
Og så unnskylder jeg meg fordi det er alt annet som gjør meg treg.
Sannheten er at jeg er en somlekopp og jeg har ikke begreper om tid.
Kan ikke tiden bare være ikke-tema?

Jeg liker ikke å blotte mine problemer. Si til en jeg er glad i og liker, en jeg vil gjøre inntrykk på: "Hei du, jeg er forferdelig dårlig, og jeg stjeler andres tid for jeg kommer sjelden presis".
Mitt liv leves i "circa". Sånn omtrentlig, for det er sjelden jeg er presis. Presiseres.
Når jeg da er upresis vil jeg gjerne ha en unnskyldning som ikke direkte setter meg selv i dårlig lys.


"Jeg prøver å slutte å være treig. Somlete. Surrete. I drømmeland.

Noen prøver å slutte å røyke. Røyksugen. Noen prøver å slutte å drikke. Noen prøver å slutte å spise godteri.".

Som en følge av mitt tidsproblem har jeg et annet problem. Jeg prøver da å unnskylde meg når jeg er sein. Jeg tenker det hjelper. Men egentlig så har jeg bare meg selv å takke, og intet å unnskylde. Som regel. Som regel er jeg for lenge i drømmeland, i surreverden, hvor jeg ikke kjenner begrepet "stress" eller å skynde seg.

Tidsklemma er ofte fordi vi stresser, vi skal gjøre så mye, alt går i jetset og vi rekker ikke ditt og datt.

Jeg er ofte i tidsklemme fordi jeg tar meg tid til å surre. Jeg rekker å surre. Og så er klokken reist fra meg. Så må jeg unnskylde meg. For å ikke komme på tiden.
Og i dag måtte jeg unnskylde meg for å alltid unnskylde meg.
For den jeg vil vise meg bra for. Han jeg vil imponere. Så blir jeg nødt å unnskylde meg for at jeg unnskylder meg for igjen å være så dårlig på tidsbegreper. For å surre bort tiden som andre ville sagt.

For meg så er det dyrebar tid den tiden jeg "surrer bort". Jeg surrer den inn og tar meg tid til for mye.
Svaret på problemet er kanskje, etter i kveld, å forstå tidsbegrepet. Hva ett minutt er, eller hva fem minutter er. Og presisere det. Hvor mye en rekker på fem minutter. Samtidig så tror jeg problemet er dypere enn det.

Min venninne Line sa i går at jeg "er født tyve minutter for sent". For alt går så mye saktere i min verden.
Og jeg vil ikke tilpasse meg din verden. Jeg vil være i min for det er komfortabelt.
For noe respektløst. Jeg stjeler andres tid for min egen komfort.
Søren heller. Det verste er å unnskylde det etterpå. Som om det ikke er min feil.
Men tiden er et faktum og jeg kjenner tidsklemma. Jeg er en livsnyter og en drømmer og jeg har ikke begreper om tid. Jeg føler meg som i AA, eller kanskje ATM. Anonyme Tidsforvirrede Mennesker.
Som i dag har innrømmet dyben av et problem. Jeg må sjerpe meg.
Og det her diskuterte jeg altså med kjæresten min i dag. Sånn på alvor, ikke sånn tullete som med alle jeg har møtt før.

Også tiden som kjærligheten sår. Kjærligheten som holder fast på det vakre i oss, det gjør oss også sårbare.
Og det er vakkert å være sårbar. Også føles det så motsetningsfylt at kjærligheten er sånn, for at Daniel skal bli glad i meg så vil jeg vise han det beste av meg, men det er kanskje nødvendig å legge seg på rygg og skamme seg for mis problemas. Enda jeg ikke vil at han skal se meg sånn.
Men tiden er hans og når jeg skal forholde meg til han må jeg forholde meg til hans tid og. Ikke la han vente.

Menneskene jeg har møtt i livet har akseptert at jeg alltid er enten 3 minutter eller 20 minutter for sein. Det kommer an på situasjonen. Er det noe litt viktig så er det 3 minutter, er det noe "slækt" så er det 20 minutter. Og da vet alle at jeg er sein og legger opp til et utvidet tidsbegrep.
I dag i idyllen på Circa hadde jeg lyst å vrenge meg selv.
Hvorfor er det greit at jeg er sein fordi folk er inneforstått med det?

Jeg har et forsett. Jeg skal sjerpe meg. På ordentlig. Jeg skal innskrenke mitt tidsbegrep så lenge jeg lever i Norge. Av og til tenker jeg at samfunnet er så feil. At på andre siden av jorden; der ved jordas rumpe, så lever de i riktig tempo. Fem minutter betyr ti minutter og sånn er det. Og "mañana" er greit det og. Og en "siesta" for å roe ned litt, det er en fin ting.

Jeg er nok surrete. Drømmende. Bruker for mye tid på det andre kaller vas, det jeg kaller liv.
Men når jeg stjeler andres tid, da bruker jeg tiden feil. Og det skal jeg ikke unnskylde. Jeg skal ta et grepa tak.

De som slutter å røyke de får kjøpt bøker, lydkassetter, og plaster.
Men de som slutter å være treig de har ikke sånt plaster for eksempel.
Og tiden leger alle sår sier de, men hva om såret er tiden.
Tiden er min uvenn og min beste venn. Jeg vil ha tiden og jeg vil ha den hele veien.
Jeg skal søke tiden og dens perspektiver. Jeg skal søke han som rår med tiden.

Forkynneren 3:

Alt har sin tid
Alt har sin faste tid,
alt som skjer under himmelen, har sin tid:
en tid til å fødes, en til å dø,
en tid til å plante, en til å rykke opp;
en tid til å drepe, en til å lege,
en tid til å rive, en til å bygge;
en tid til å gråte, en til å le,
en tid til å sørge, en til å danse;
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,
en tid til å ta i favn, en til å la det være;
en tid til å lete, en til å miste,
en tid til å gjemme, en til å kaste;
en tid til å rive sund, en til å bøte,
en tid til å tie, en til å tale;
en tid til å elske, en til å hate,
en tid til krig og en til fred.

Tid og evighet
Hva har den som arbeider,
igjen for alt sitt strev?
Jeg så det plagsomme strev
som Gud har gitt menneskene.
Alt skapte han vakkert i sin tid.
Også evigheten har han lagt
i menneskenes hjerter.
Men de fatter ikke det verk
som Gud har gjort fra først til sist.
Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem
enn å glede seg og gjøre godt i livet.

Jeg vil glede meg med tiden og gjøre godt. Men for å gjøre godt så må jeg slutte å stjele andres tid. Ikke gi andre en tidsklemme. For jeg får nok av tid på meg i himmelen. Og jeg får nok av tid på meg til å surre om dagene hvis jeg bare omprioriterer. For når jeg skal bli sett og se andre mennesker så er det ikke bare min tid. Det er din tid.

Så dersom jeg er en liten frøken Alberte Åberg, så kan jeg ikke unnskylde verden rundt meg, jeg kan sjerpe meg selv. Jeg kan si at jeg skal sjerpe meg og prøve å gjøre det. Ikke gå inn i rollen som Ragnhild Åberg med et fast "Ja, men....." Eller..."Jeg skal bare....".
No need to argue.

Jeg skal gjenerobre tidsperspektivet og tids-tillit. No more excuses.

Det er så mye snakk om å leve i nuet.
Nyte øyeblikkene. Gripe dagen.
Alt dette med oppleve eller betrakte dagens minutter før de er passert. Jeg har vært av den oppfatning at det må jeg liksom streve etter. Det som er her og nå.

Og mange fortviler fordi de føler livet går så fort,
og dagene passerer uten at de klarer å stoppe opp.
Hvordan gjør en nå det da?
Stopper opp i hverdagen?
Det må være en kunst av de sjeldne.

For jeg nyter livet, jeg drømmer, jeg ler og jeg fortviler.
Jeg tror og jeg håper og jeg elsker.
Men jeg klarer sjelden å gripe øyeblikkene.
Jeg klarer sjelden å stoppe opp.
Jeg betrakter og jeg nyter.
Men jeg lever framover.

Jeg lever når jeg tar meg tid til ettertanke og tanker om framtiden. Det å tenke på de fine øyeblikkene i livet mitt, men ikke akkurat dette.
Eller dette øyeblikk.
Men de som var. Og de som kommer.
De jeg ser tilbake på. De som får meg til å smile, eller de som får meg til å bli stolt.

Jeg ønsker å gripe drømmene mine. Det jeg i dette øyeblikk ser håp i.
For håpet er der hver ny morgen.
Håpet for dagen, håpet for framtiden.
Om jeg stopper opp og griper dagen så går dagen likevel sin gang, og jeg må smi min egen lykke.
Men når jeg betrakter menneskene som gir dagen innhold;
Naturen som gir tilværelsen mening;
Hele skapelsen som er en frihet uten make, en storhet uten sammenligning: det er da jeg lever.
For det jeg har fått av livet.
Hvor hver ny dag kan ta form og gi lærdom og berikelse.
Jeg lever hvert minutt framover,
Og om jeg stopper opp så ser jeg meg tilbake.

På gode minner.
Bittesøte erfaringer.
Redsler som er overvunnet.
Barrierer som er brutt.
Vonde minner som er blitt en stolthet.
Nærhet til mennesker.

Familie og venner som ødsler for meg i livet, og jeg for dem.
Jeg lever for å skape en god fortid. Hvorenn så rart det kan høres ut. For å skape gode minner for ettertiden. For å skape. Skape tanker som lærer meg noe nytt. Som dagen i dag. Som kom uten noen overraskelse. Likevel så har jeg aldri før levde denne dagen. Hatt disse mulighetene. Til å skape fortiden min slik, fortiden som skaper framtiden.

Noen ganger opplever jeg livet som en mellomstasjon på vei til drømmene mine.
Om å finne meg en mann.
Skape et hjem.
Høre barnegråt som roper på akkurat meg.
Skape livet på ny og på ny.
Så, når jeg ser tilbake, da er det veien til drømmene som er øyeblikkene mine.
De jeg husker og de jeg smiler av. De jeg gråter av.
De jeg setter pris på.
For drømmene mine er ikke endestasjonen, men håpet for framtiden er nytt hvert øyeblikk.
Den største skatt er håpet, for det er mitt.
Håpet og drømmene skaper. Håpet og drømmene, de drømmene vi tenker når vi er våkne.
Det er livet. Det er det jeg lever i nå.

Jeg håper og tror. Kanskje en dag i framtiden som jeg drømmer om, jeg vil snu meg tilbake og jeg ser at jeg drømmer meg tilbake til fortiden. Og jeg vil se at jeg levde for drømmene.